Utdanning
23.06.2017
I framtidas skole skal bærekraftig utvikling, medborgerskap og demokrati være viktige mål. Med verdensarven som utgangspunkt kan disse målene ivaretas godt.
I 2015 fikk Norge sitt siste og åttende verdensarvsted; Rjukan og Notodden industriarv. Begrunnelsen for å bli innskrevet på Unescos verdensarvliste er den epokegjørende oppfinnelsen kunstgjødsel til landbruket. Framstillingen ble gjort ved hjelp av vannkraft, som seinere danner grunnlaget for «den andre industrielle revolusjon». Det nye norske industrisamfunnet vokste fram, med arbeiderbevegelsens krav om åttetimersdagen, utvikling av trepartssamarbeidet og den norske velferdsstaten.
Riksantikvar Jørn Holme skriver i nominasjonsdokumentet at Rjukan og Notodden er et vitnemål om ett av verdens mest banebrytende industriprosjekter. At det innbyr til forståelse og refleksjon omkring menneskets vilje og tekniske dyktighet ved utnytting av naturens ressurser til samfunnsbygging, og hvordan dette har gitt fundamentet for en allmenn økning i livsstandard.
Rjukan og Notodden har i likhet med 1051 andre steder i verden fått en plassering som forplikter. De har alle fått merkelappen «fremragende universell verdi». Verdensarvstedene utgjør en felles umistelig arv for hele menneskeheten. Den er så unik og verdifull at den er en arv for hele verden. Og den tilhører oss alle!
Med dette perspektivet er verdensarven et velegnet tema å bringe inn i skolen. Verdensarv ivaretar målene for flere fag, særlig samfunnsfag og naturfag, og passer godt å arbeide med som tverrfaglig. Og ikke minst, i verdensarven finnes vesentlige problemstillinger som tilfredsstiller de overordna målene for skolen.
Unesco er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Men det er verdensarven som er mest kjent, og som har blitt en merkevare for organisasjonen. Ideen om å beskytte verdens kulturarv kan spores langt tilbake, til 1700-1800-tallet i Europa, da den italienske renessansen bidro til å vekke interesse for det vi i dag kaller verdensarv. Her var det overklassen som reiste til Europas byer, på såkalte dannelsesreiser. Etter hvert oppsto interessen for de nasjonale kulturminnene, som et uttrykk for nasjonsbygginga i de enkelte land. I Storbritannia og i Frankrike oppsto selskaper for bevaring av nasjonale minnesmerker. I vårt eget land har vi Fortidsminneforeningen, grunnlagt så tidlig som i 1844. Ideen om at noen kulturminner har universell verdi, får etter hvert større interesse. I 1874 tok den russiske tsar Alexander initiativ til en internasjonal konferanse i Brussel, for å diskutere retningslinjer for vern av kulturminner i forbindelse med væpnede konflikter. Arbeidet ble videreført under Haag-konferans
Gå til medietRiksantikvar Jørn Holme skriver i nominasjonsdokumentet at Rjukan og Notodden er et vitnemål om ett av verdens mest banebrytende industriprosjekter. At det innbyr til forståelse og refleksjon omkring menneskets vilje og tekniske dyktighet ved utnytting av naturens ressurser til samfunnsbygging, og hvordan dette har gitt fundamentet for en allmenn økning i livsstandard.
Rjukan og Notodden har i likhet med 1051 andre steder i verden fått en plassering som forplikter. De har alle fått merkelappen «fremragende universell verdi». Verdensarvstedene utgjør en felles umistelig arv for hele menneskeheten. Den er så unik og verdifull at den er en arv for hele verden. Og den tilhører oss alle!
Med dette perspektivet er verdensarven et velegnet tema å bringe inn i skolen. Verdensarv ivaretar målene for flere fag, særlig samfunnsfag og naturfag, og passer godt å arbeide med som tverrfaglig. Og ikke minst, i verdensarven finnes vesentlige problemstillinger som tilfredsstiller de overordna målene for skolen.
Unesco er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Men det er verdensarven som er mest kjent, og som har blitt en merkevare for organisasjonen. Ideen om å beskytte verdens kulturarv kan spores langt tilbake, til 1700-1800-tallet i Europa, da den italienske renessansen bidro til å vekke interesse for det vi i dag kaller verdensarv. Her var det overklassen som reiste til Europas byer, på såkalte dannelsesreiser. Etter hvert oppsto interessen for de nasjonale kulturminnene, som et uttrykk for nasjonsbygginga i de enkelte land. I Storbritannia og i Frankrike oppsto selskaper for bevaring av nasjonale minnesmerker. I vårt eget land har vi Fortidsminneforeningen, grunnlagt så tidlig som i 1844. Ideen om at noen kulturminner har universell verdi, får etter hvert større interesse. I 1874 tok den russiske tsar Alexander initiativ til en internasjonal konferanse i Brussel, for å diskutere retningslinjer for vern av kulturminner i forbindelse med væpnede konflikter. Arbeidet ble videreført under Haag-konferans
