Fontene forskning
24.06.2026
Det er utstrakt bruk av psykotrope legemidler ved utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming, ofte uten tilstrekkelig utredning,
... involvering fra spesialisthelsetjenesten eller systematisk evaluering. Vi ønsker å rette søkelyset på klinisk praksis og rettssikkerhet for en sårbar pasientgruppe og anbefaler en helhetlig vurdering med fokus på helse og målrettet tiltaksarbeid før medikamentell behandling iverksettes.
Utviklingshemming og forekomst av utfordrende atferd
Internasjonale studier har anslått at utviklingshemming forekommer i en tre prosent av befolkningen (Maulik et al., 2011; Totsika et al., 2022). I Norge er det registrert 19.438 personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette utgjør 0,45 prosent av befolknin
gen (Helsedirektoratet, 2019). I tillegg kommer personer som ikke mottar helse- og omsorgstjenester, og personer som ikke har fått diagnosen utviklingshemming, men som ville fått den dersom de ble diagnostisert. Totalt er det anslått en forekomst på mellom 0,95 og 1,23 prosent i Norge (Helsedirektoratet, 2019). Utviklingshemmede er en heterogen gruppe med varierende grad av behov for hjelp. Noen er selvstendige i de fleste gjøremål, andre trenger hjelp til konkrete oppgaver som å ivareta økonomi eller helse, mens andre må ha tett oppfølging hele døgnet (Holden, 2013).
Utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming utgjør et betydelig hjelpebehov for mellom fem og 15 prosent av gruppen (Holden & Gitlesen, 2006; NICE, 2015). Kravet til å definere atferd som utfordrende er at den medfører vesentlig skade, og det er ikke tilstrekkelig at atferden vurderes som sjenerende, plagsom eller ubehagelig (Emerson & Einfeld, 2011; Helsedirektoratet, 2015). Antagelig er det slik at både utfordrende atferd og mindre alvorlige atferdsuttrykk samles under begrepet «uro», og dermed behandles på lignende måter.
Flere studier viser at «uro» blir behandlet med psykotrope legemidler (Baasland & Engedal, 2009;
Baldor et al., 2024; Bygdnes, 2007; Costello et al., 2022; Holden & Gitlesen, 2004; Nøttestad & Revis, 2006), selv om det ikke er i tråd med gjeldende retningslinjer (NICE, 2015; Sullivan et al., 2018) eller behandlingslinjer (RHABU, 2023; RKHAB, 2026). Anslag viser at utviklingshemmede har 16 ganger så stor sannsynlighet for å få forskrevet antipsykotika enn befolkningen for øvrig (NHS England, 2025). Det er rapportert at medisiner blir foreskrevet uten tilstrekkelig utredning (Smith et al.,
2019), og om fastleger som foreskriver medisiner uten å møte pasienten (Fredheim et al., 2011).
Fastlegene beskriver at de føler seg alene, mangler hjelp og gode verktøy når det skal evalueres effekter (Fredheim et al., 2013).
Bruken av medisiner blant personer med utviklingshemming skaper bekymring. Selv om noen kan ha god nytte av medikamentell behandling, peker både forskning og praksis på betydelige utfordringer. Fastleger opplever å stå alene, uten tilstrekkelige verktøy for å vurdere om behandlingen faktisk virker, med manglende støtte til å gjøre gode faglige vurderinger.
Dette reiser spørsmål om hvordan vi kan sikre helsetjenester som er trygge, nødvendige og kunnskapsbaserte for personer med utviklingshemming. I denne debatten er det på høy tid å løfte frem hva som bør vurderes før medisiner i det hele tatt tas i bruk og hvordan vi kan dokumentere effekt på en systematisk og pålitelig måte.
Medikamentell behandling av utfordrende atferd
Personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn befolkningen ellers og forskjellen skyldes i hovedsak bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019). I tillegg er det manglende samsvar mellom anbefalinger og gjeldende praksis (Tyrer et al., 2014).
Skeie (2019) påpeker at psykotrope legemidler ikke bør være et førstevalg for behandling. Unntaket er når personen har fått stadfestet en alvorlig psykisk lidelse som gir grunnlag for utprøving av aktuelt legemiddel (Courtenay et al., 2024).
Stadfesting av psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er en krevende oppgave, som vanligvis krever spesialisthelsetjenestens involvering (NICE, 2016). Likevel viser norske studier at fastleger forskriver 5083 prosent av psykotrope legemidler uten involvering av spesialisthelsetjenesten (Baasland & Engedal, 2009; Holden & Gitlesen, 2004).
Problemer med å vurdere effekten av psykotrope medikamenter for utfordrende atferd medfører sannsynligvis hyppigere og mer langvarig bruk enn nødvendig (Bygdnes, 2007; Holden & Gitlesen, 2004). I tillegg vil bruk av antipsykotika øke sannsynligheten for hjertesvikt eller -infarkt (Gomes et al., 2019). Personer med utviklingshemming har lavere bruk av medikamenter mot hjerte- og karsykdommer enn øvrig befolkning, noe som øker bekymringen knyttet til bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019).
Helhetlig vurdering av utfordrende atferd
I internasjonale retningslinjer er det rettet søkelys mot først å igangsette målrettet tiltaksarbeid, med vektlegging på atferdsanalytiske tiltak, som tar utgangspunkt i funksjonelle analyser (NICE, 2015;
Les opprinnelig artikkelUtviklingshemming og forekomst av utfordrende atferd
Internasjonale studier har anslått at utviklingshemming forekommer i en tre prosent av befolkningen (Maulik et al., 2011; Totsika et al., 2022). I Norge er det registrert 19.438 personer med utviklingshemming som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette utgjør 0,45 prosent av befolknin
gen (Helsedirektoratet, 2019). I tillegg kommer personer som ikke mottar helse- og omsorgstjenester, og personer som ikke har fått diagnosen utviklingshemming, men som ville fått den dersom de ble diagnostisert. Totalt er det anslått en forekomst på mellom 0,95 og 1,23 prosent i Norge (Helsedirektoratet, 2019). Utviklingshemmede er en heterogen gruppe med varierende grad av behov for hjelp. Noen er selvstendige i de fleste gjøremål, andre trenger hjelp til konkrete oppgaver som å ivareta økonomi eller helse, mens andre må ha tett oppfølging hele døgnet (Holden, 2013).
Utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming utgjør et betydelig hjelpebehov for mellom fem og 15 prosent av gruppen (Holden & Gitlesen, 2006; NICE, 2015). Kravet til å definere atferd som utfordrende er at den medfører vesentlig skade, og det er ikke tilstrekkelig at atferden vurderes som sjenerende, plagsom eller ubehagelig (Emerson & Einfeld, 2011; Helsedirektoratet, 2015). Antagelig er det slik at både utfordrende atferd og mindre alvorlige atferdsuttrykk samles under begrepet «uro», og dermed behandles på lignende måter.
Flere studier viser at «uro» blir behandlet med psykotrope legemidler (Baasland & Engedal, 2009;
Baldor et al., 2024; Bygdnes, 2007; Costello et al., 2022; Holden & Gitlesen, 2004; Nøttestad & Revis, 2006), selv om det ikke er i tråd med gjeldende retningslinjer (NICE, 2015; Sullivan et al., 2018) eller behandlingslinjer (RHABU, 2023; RKHAB, 2026). Anslag viser at utviklingshemmede har 16 ganger så stor sannsynlighet for å få forskrevet antipsykotika enn befolkningen for øvrig (NHS England, 2025). Det er rapportert at medisiner blir foreskrevet uten tilstrekkelig utredning (Smith et al.,
2019), og om fastleger som foreskriver medisiner uten å møte pasienten (Fredheim et al., 2011).
Fastlegene beskriver at de føler seg alene, mangler hjelp og gode verktøy når det skal evalueres effekter (Fredheim et al., 2013).
Bruken av medisiner blant personer med utviklingshemming skaper bekymring. Selv om noen kan ha god nytte av medikamentell behandling, peker både forskning og praksis på betydelige utfordringer. Fastleger opplever å stå alene, uten tilstrekkelige verktøy for å vurdere om behandlingen faktisk virker, med manglende støtte til å gjøre gode faglige vurderinger.
Dette reiser spørsmål om hvordan vi kan sikre helsetjenester som er trygge, nødvendige og kunnskapsbaserte for personer med utviklingshemming. I denne debatten er det på høy tid å løfte frem hva som bør vurderes før medisiner i det hele tatt tas i bruk og hvordan vi kan dokumentere effekt på en systematisk og pålitelig måte.
Medikamentell behandling av utfordrende atferd
Personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn befolkningen ellers og forskjellen skyldes i hovedsak bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019). I tillegg er det manglende samsvar mellom anbefalinger og gjeldende praksis (Tyrer et al., 2014).
Skeie (2019) påpeker at psykotrope legemidler ikke bør være et førstevalg for behandling. Unntaket er når personen har fått stadfestet en alvorlig psykisk lidelse som gir grunnlag for utprøving av aktuelt legemiddel (Courtenay et al., 2024).
Stadfesting av psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er en krevende oppgave, som vanligvis krever spesialisthelsetjenestens involvering (NICE, 2016). Likevel viser norske studier at fastleger forskriver 5083 prosent av psykotrope legemidler uten involvering av spesialisthelsetjenesten (Baasland & Engedal, 2009; Holden & Gitlesen, 2004).
Problemer med å vurdere effekten av psykotrope medikamenter for utfordrende atferd medfører sannsynligvis hyppigere og mer langvarig bruk enn nødvendig (Bygdnes, 2007; Holden & Gitlesen, 2004). I tillegg vil bruk av antipsykotika øke sannsynligheten for hjertesvikt eller -infarkt (Gomes et al., 2019). Personer med utviklingshemming har lavere bruk av medikamenter mot hjerte- og karsykdommer enn øvrig befolkning, noe som øker bekymringen knyttet til bruken av psykotrope medikamenter (Hove et al., 2019).
Helhetlig vurdering av utfordrende atferd
I internasjonale retningslinjer er det rettet søkelys mot først å igangsette målrettet tiltaksarbeid, med vektlegging på atferdsanalytiske tiltak, som tar utgangspunkt i funksjonelle analyser (NICE, 2015;
