Fagpressenytt

I artikkelen undersøkes dette spørsmålet teoretisk gjennom en forankring i kunnskapskritikken og den praksisteoretiske tenkningen til filosofene Skjervheim, Habermas og Mead. Dette gir et grunnlag for å diskutere KI og ledelse langs fire dimensjoner som konstruerer organisasjonspraksiser: kommunikasjon, identitet, makt og etikk. Artikkelen viser hvorfor KI-agenter ikke kan erstatte ledere, men at vi må regne med en forskyvning i retning hybride KI-praksiser og økt kolonisering av lederrollen i praksis. Dersom KI helt overtar rollen som leder og beslutningstaker, innebærer det økt risiko for kollaps av organisasjonspraksiser. Artikkelens praksisteoretiske grunnlag kan bidra til å identifisere nødvendige grenser for KI i ledelse av organisasjoner. og har en doktorgrad i teknologiledelse. Han er professor i organisasjon og ledelse ved OsloMet og tilknyttet det nasjonale KI-senteret AID, NTNU. Forskningen hans er internasjonalt anerkjent og krysser ofte tradisjonelle faggrenser for å undersøke hva kompleksitet, endringer og kriser betyr i organisasjons- og lederpraksiser. Innledning Helt siden starten av industrialiseringen har relasjonen mellom teknologi og menneske vært et sentralt tema for teori og praksis innen organisasjon og ledelse. Diskusjonen har stort sett falt innenfor to ideologiske retninger. Den ene har hevdet at det er mest efektivt og produktivt at enkeltmennesket i virksomheten innordnes teknologien (Taylor, 1911). Den andre har hevdet at den første leder til de-humanisering og fremmedgjøring fra mål og mening, og at det blir best resultat dersom teknologi og ledelse tilpasses arbeidsmiljøet (Mayo, 1949; Trist & Bamforth, 1951), gruppetilhørighet og medvirkning (Emery & Thorsrud, 1969; Follet, 1926).
Dagens diskusjon om KI og ledelse er derfor i prinsippet ikke ny. Den handler på den ene siden om å vise hvor efektive, produktive og lønnsomme virksomheter kan bli dersom virksomhetene og ansatte tilpasser seg nye KI-teknologiske løsninger (Krakowski et al., 2023). På den andre siden reises en kritikk av dette ståstedet med argumenter om å begrense KI-teknologiens betydning slik at vi kan beholde styrkene ved å være mennesker i arbeidsorganisasjoner (Kellogg et al., 2020).
Noen forskere tar en harmonisk tilnærming og behandler KI som likeverdig med mennesket og mener kunstig intelligens utfyller menneskelig intelligens i et slags felles kollektiv (De Cremer & Kasparov, 2021). Men KI, som annen teknologi, er først og fremst annerledes enn mennesker. Betegnelser som kunstig intelligens og maskinlæring er språklig teknologisk appropriasjon, hvor teknologiske begreper (kunstig og maskin) fusjoneres med menneskelige egenskaper (intelligens og læring).
I denne sammenhengen er det viktig å reflektere over spenningen i diskusjonen ved først å klargjøre det filosofiske grunnlaget for om teknologien eller mennesket skal ha prioritet i organisasjoner. I lys av dette kan vi så diskutere hovedspørsmålet som er hvordan vi skal forstå betydningen av spesielt KI for ledelse i organisatorisk praksis.
I artikkelen tar jeg opp det første temaet ved å mobilisere tenkning fra filosofene Hans Skjervheim, Jürgen Habermas og George Herbert Mead. Disse gir oss et kritisk alternativ til tradisjonell organisasjonstenkning som grunnlag for teoriutvikling, forskning og diskusjon om KI og ledelse. I tillegg setter det et menneskesyn i fokus hvor menneskelig organisasjonsvirkelighet sees som en relasjonell praktisk handlingsverden heller enn en abstrakt funksjonell systemverden.
Som en konsekvens av dette viser jeg betydningen av å knytte KI og ledelse til en praksisteoretisk organisasjonsforståelse hvor praksis formes gjennom relasjonelle handlingsmønstre av kommunikasjon, identitet, makt og etikk. Slike mønstre manifesteres i erfaringen til organisasjonsaktørene hvor KI inngår, men siden KI ikke har egne opplevelser eller livserfaring, egner den seg ikke som erstatning for ledere. Jeg argumenterer for at en vending fra systemteoretisk til praksisteoretisk analyse bedre kan klargjøre hvordan KI-teknologiens inntog kan og bør brukes og begrenses ved å holdes i en kontinuerlig refleksjon og diskusjon om kunnskapsgrunnlag, innflytelse, relevans og etikk for ledelse i praksis.
Grunnlaget for å sette mennesket foran teknologien I sitt berømte essay Deltakar og tilskodar (Skjervheim, 1996, første gang publisert i 1957), tok filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) opp et grunnleggende metodologisk problem for kunnskapsproduksjon og viten om menneske og samfunn. Naturvitenskapen har som forutsetning at forskeren er en objektiv observatør (tilskuer) til naturfenomenene og at viten skapes gjennom observasjon og måling av noe vi selv ikke er. Men samfunnsvitenskapen dreier seg om å studere oss selv, og da kan vi ikke uten videre være en tilskuer som gjør oss selv til forskningsobjekter. Samfunnsforskeren er en deltaker i det som studeres, og både som tilskuer og observatør i samfunnet er denne forskeren i en helt annen situasjon enn naturforskeren.
Dette må bety at metodene og kriteriene for hvordan vi får kunnskap og viten ikke kan være de samme når vi studerer naturen, som når vi studerer mennesket og dets anliggender i samfunn og organisasjoner (Gadamer, 2012). Som mennesker kan vi ikke unngå å være både deltakere og tilskuere i våre egne liv og det menneskelige samfunnet som vi lever i og formes av. Vi kan bevisstgjøre oss i hvilken grad vi i ulike situasjoner inntar det ene eller det andre perspektivet eller ulike roller, men vi kan aldri frigjøre oss fra oss selv i samfunnet. Det vi kan streve for å frigjøre oss fra, er å bli gjort til – eller gjøre oss selv til – nøytrale objekter for naturvitenskapelige observasjoner og teknologisk tyranni.
Denne erkjennelsen minner oss tydelig på at argumentet for en generell, nøytral og objektiv vitenskap i tråd med naturvitenskapens kunnskapssyn (positivisme), ikke er gyldig når vi skal prøve å forstå menneskets handlinger og situasjon i samfunn eller organisasjoner. Det blir dermed avgjørende hvilken forståelse som legges til grunn for teknologi. Den er ikke naturlig, og heller ikke menneskelig. Vi må derfor regne med at forståelsen av teknologi er uavklart. Den kan bli behandlet instrumentelt og forutsigbart og underlagt menneskelig kontrollert kunnskap, slik som i studier av naturen. Men teknologien kan også bli behandlet politisk og sosialt, som noe vi kontinuerlig må få mening i hva er.
Skjervheims tenkning om vitenskap, rasjonalitet og ideologi gjorde inntrykk på Jürgen Habermas (1929–2026), den mest betydningsfulle tyske filosofen i etterkrigstiden. I sitt berømte tobinds hovedverk The Theory of Communicative Action (Habermas, 1984, 1987, først utgitt på tysk i 1981–82), løftet Habermas fram Skjervheims navn. Habermas pekte på at Skjervheim var den første til å utlede det Habermas kalte de sjokkerende metodologiske konsekvensene av problemet med forskjellen på forståelse i naturvitenskapen og humanvitenskapen, som filosofer hadde unngått i lang tid (Habermas, 1984, s.111). Med dette hadde Skjervheim satt et nytt og solid utgangspunkt fo