Tidsskrift for norsk psykologforening
03.08.2026
Sammendrag
Norsk helsesektor står overfor betydelige demografiske og organisatoriske utfordringer, med økende mangel på kvalifisert arbeidskraft og høy gjennomtrekk av ledere. Mellomledere i psykisk helsevern har en sentral rolle i skjæringspunktet mellom strategiske krav og klinisk praksis, samtidig som forskning viser at denne ledergruppen er særlig utsatt for belastninger. Formålet med studien er å få innsikt i hva som motiverer mellomledere i poliklinikker innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen. Studien har et kvalitativt, eksplorativt design basert på semistrukturerte intervjuer med seks enhetsledere fra ulike helseforetak i én helseregion. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering med en abduktiv tilnærming, der temaer ble utviklet med utgangspunkt i deltakernes egne beskrivelser og erfaringer. Analysen identifiserer fire sentrale faktorer som bidrar til motivasjon og stabilitet: positive relasjoner til medarbeidere, opplevelse av autonomi og handlingsrom, mestring i lederrollen og meningsfullt arbeid. Relasjonen til medarbeiderne fremstår som den viktigste kilden til anerkjennelse og tilhørighet. Byråkratiske krav og begrensninger i beslutningsprosesser beskrives som utfordrende, men ikke avgjørende for ønsket om å slutte. Studien viser at relasjoner, autonomi, mestring og meningsfullhet har stor betydning for å beholde mellomledere i psykisk helsevern. Organisatoriske tiltak som styrker disse faktorene, kan bidra til økt stabilitet i lederrollen.
Nøkkelord: mellomledelse, psykisk helsevern, motivasjon, relasjon, tilhørighet, kvalitativ studie Norge står i en krevende demografisk situasjon preget av en avtakende befolkningsvekst, aldrende befolkning og økende mangel på kvalifisert arbeidskraft (Meld. St. 31 (20232024)). Særlig i helse- og utdanningssektoren er det betydelige utfordringer knyttet til rekruttering og stabilisering av fagpersonell (NOU 2023: 4; Seip, 2024; World Economic Forum, 2025). Dette setter både kvaliteten og bærekraften i offentlige tjenester under press, og aktualiserer behovet for nytenkning i organisering, ledelse, digitalisering og ivaretakelse av ansatte.
I denne sammenhengen fremstår mellomledere som en kritisk nøkkelgruppe, spesielt i helsesektoren (Embertson, 2006; Gullmark et al., 2026). De opererer i skjæringspunktet mellom strategiske føringer og operativ drift, med ansvar for både personalledelse og faglig utvikling. Forskning fremhever rollen deres som brobyggere i organisasjonen (Belasen & Belasen, 2017; Jacobsen, 2019b) og peker på at evnen deres til å utvikle medarbeidere, sikre faglig kvalitet og opprettholde stabile arbeidsmiljøer er avgjørende for tjenestenes funksjon og utvikling (Hartviksen et al., 2019, 2020). Samtidig kan investering i mellomlederes kompetanse representere et potensielt konkurransefortrinn for organisasjoner (Davenport & Harding, 2010).
Til tross for dette er mellomlederrollen i helsevesenet preget av sårbarhet. En betydelig andel ledere uttrykker ønske om å forlate stillingen (Hippe & Trygstad, 2012; Kassah et al., 2024; Wølner, 2021), samtidig som undersøkelser viser at gjennomtrekken av ledere er høyere i spesialisthelsetjenesten enn i øvrig offentlig sektor (Riksrevisjonen, 2020). Hyppige lederbytter kan svekke både kontinuiteten, arbeidsmiljøet og tjenestekvaliteten (Shapiro et al., 2016). Forskning viser også at mellomledere rapporterer høyere nivåer av stress, angst og depresjon enn ledere på andre nivåer (Jacobsen, 2019a; Kassah et al., 2024).
Flere forhold kan forklare denne situasjonen. Overgangen fra fagperson til leder innebærer ofte en krevende mellomposisjon, der motstridende forventninger må balanseres (Haaland & Dale, 2005; Spehar et al., 2015). Samtidig skjer overgangen ofte tilfeldig eller under sosialt press (Spehar et al., 2012). Rollen preges av høy kompleksitet, uklare krav og et misforhold mellom ansvar og reell innflytelse (McKinney et al., 2013). I psykisk helsevern forsterkes dette gjennom institusjonelle krysspress: mellom administrative styringskrav og profesjonsetiske hensyn, samt mellom styringslogikker inspirert av New Public Management og ansattes forventninger om relasjonsorientert og tillitsbasert ledelse (Jacobsen, 2019b; Knudsen et al., 2014). Slike spenninger påvirker opplevelsen av autonomi, mestring og meningsfullhet, og kan ha betydning for om ledere velger å bli i stillingen.
Samtidig fremheves relasjoner og sosial støtte som sentrale beskyttelsesfaktorer. Støtte fra både medarbeidere og overordnede, god kommunikasjon, opplevelse av kvalitet i tjenestene og det å bli verdsatt og involvert i beslutninger bidrar til motivasjon og jobbtilfredshet (Hagebakken & Nilsen, 2017; Parsons & Stonestreet, 2003; Scott, 2002). Likevel tyder forskning på at handlingsrommet til mellomledere i praksis er begrenset av økt styring og byråkratisering (Solberg et al., 2013; Torjesen et al., 2011).
Til tross for omfattende forskning på mellomledelse generelt er det begrenset kunnskap om hva som motiverer mellomledere i psykisk helsevern til å bli værende i stillingen sin. Denne studien adresserer dette kunnskapsgapet ved å undersøke hvilke ressurser og drivkrefter mellomledere selv opplever som avgjørende for å bli. Med et positivt psykologisk perspektiv rettes oppmerksomheten mot faktorer som fremmer motivasjon og utholdenhet fremfor belastninger.
Formålet med studien er å utvikle kunnskap om hvilke ressurser, strategier og erfaringer som bidrar til at mellomledere i psykisk helsevern opprettholder motivasjonen og forblir i rollen, til tross for krevende rammebetingelser. Studien søker å besvare følgende problemstilling: Hva motiverer mellomledere innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen?
Teoretisk bakgrunn
Denne studien er plassert innenfor et overordnet teoretisk landskap som belyser motivasjon i arbeid. Selvbestemmelsesteorien (Deci & Ryan, 2000) utgjør i denne sammenhengen et sentralt rammeverk for å forstå hva som fremmer motivasjon og trivsel. Teorien beskriver hvordan grunnleggende behov for autonomi, kompetanse og tilhørighet påvirker indre motivasjon.
Autonomi handler om opplevelse av handlingsrom og eierskap til egne oppgaver, kompetanse dreier seg om mestring og utvikling, og tilhørighet om relasjoner og sosial støtte. Samlet gir teorien et begrepsapparat for å forstå hvordan arbeidsforhold kan bidra til eller hemme motivasjon.
Relasjonsledelse (Spurkeland, 2017) representerer et komplementært perspektiv ved å fremheve betydningen av tillit, relasjoner og sosial støtte i arbeidslivet. Perspektivet bidrar til å synliggjøre hvordan kvaliteten på relasjoner, både til medarbeidere og overordnede, kan påvirke opplevelsen av trivsel, tilhørighet og meningsfullhet i arbeidshverdagen.
Forskningsdesign
Studien har et kvalitativt, eksplorativt design der formålet er å undersøke hva som motiverer mellomledere i poliklinikker innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen. Studien søker å få frem deltakernes egne erfaringer, refleksjoner og forståelser av arbeidssituasjonen sin, og er forankret i både fenomenologisk og hermeneutisk tradisjon, der mening utvikles gjennom fortolkning av levde erfaringer (Malterud, 2017).
Abduktiv tilnærming
Analysen har en abduktiv tilnærming. Dette innebærer at teorier og perspektiver inngår både i forkant av og under forskningsprosessen (Tjora, 2021). Samtidig har vi hatt som mål å la informantenes beskrivelser og perspektiver være styrende for hvilke temaer og kategorier som ble utviklet i analyseprosessen.
Teoretiske perspektiver på ledelse og motivasjon har vært viktige når vi har utformet bakgrunnen til studien og anvendes i diskusjonsdelen for å belyse og sette funnene inn i en større forskningsmessig sammenheng. De har imidlertid ikke fungert som analytiske rammer eller kodingskategorier i selve analysen. Dette skillet mellom empiridrevet analyse og teoriforankret drøfting har vært metodologisk bevisst.
En abduktiv tilnærming ble valgt fordi det foreligger begrenset forskning på hva som konkret motiverer mellomledere i poliklinikker innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen sin. Studien har vært åpen for informantenes egne opplevelser og beskrivelser, samtidig som den er inspirert av relevante teoretiske perspektiver. For å utvikle kunnskap nært knyttet til faktiske erfaringer var det derfor hensiktsmessig å la mønstre og temaer vokse frem fra datamaterialet fremfor å teste eller anvende eksisterende teoretiske modeller.
Kontekst
Studien er gjennomført i spesialisthelsetjenesten, nærmere bestemt blant enhetsledere for poliklinikker i psykisk helsevern. En poliklinikk i de
Gå til medietNøkkelord: mellomledelse, psykisk helsevern, motivasjon, relasjon, tilhørighet, kvalitativ studie Norge står i en krevende demografisk situasjon preget av en avtakende befolkningsvekst, aldrende befolkning og økende mangel på kvalifisert arbeidskraft (Meld. St. 31 (20232024)). Særlig i helse- og utdanningssektoren er det betydelige utfordringer knyttet til rekruttering og stabilisering av fagpersonell (NOU 2023: 4; Seip, 2024; World Economic Forum, 2025). Dette setter både kvaliteten og bærekraften i offentlige tjenester under press, og aktualiserer behovet for nytenkning i organisering, ledelse, digitalisering og ivaretakelse av ansatte.
I denne sammenhengen fremstår mellomledere som en kritisk nøkkelgruppe, spesielt i helsesektoren (Embertson, 2006; Gullmark et al., 2026). De opererer i skjæringspunktet mellom strategiske føringer og operativ drift, med ansvar for både personalledelse og faglig utvikling. Forskning fremhever rollen deres som brobyggere i organisasjonen (Belasen & Belasen, 2017; Jacobsen, 2019b) og peker på at evnen deres til å utvikle medarbeidere, sikre faglig kvalitet og opprettholde stabile arbeidsmiljøer er avgjørende for tjenestenes funksjon og utvikling (Hartviksen et al., 2019, 2020). Samtidig kan investering i mellomlederes kompetanse representere et potensielt konkurransefortrinn for organisasjoner (Davenport & Harding, 2010).
Til tross for dette er mellomlederrollen i helsevesenet preget av sårbarhet. En betydelig andel ledere uttrykker ønske om å forlate stillingen (Hippe & Trygstad, 2012; Kassah et al., 2024; Wølner, 2021), samtidig som undersøkelser viser at gjennomtrekken av ledere er høyere i spesialisthelsetjenesten enn i øvrig offentlig sektor (Riksrevisjonen, 2020). Hyppige lederbytter kan svekke både kontinuiteten, arbeidsmiljøet og tjenestekvaliteten (Shapiro et al., 2016). Forskning viser også at mellomledere rapporterer høyere nivåer av stress, angst og depresjon enn ledere på andre nivåer (Jacobsen, 2019a; Kassah et al., 2024).
Flere forhold kan forklare denne situasjonen. Overgangen fra fagperson til leder innebærer ofte en krevende mellomposisjon, der motstridende forventninger må balanseres (Haaland & Dale, 2005; Spehar et al., 2015). Samtidig skjer overgangen ofte tilfeldig eller under sosialt press (Spehar et al., 2012). Rollen preges av høy kompleksitet, uklare krav og et misforhold mellom ansvar og reell innflytelse (McKinney et al., 2013). I psykisk helsevern forsterkes dette gjennom institusjonelle krysspress: mellom administrative styringskrav og profesjonsetiske hensyn, samt mellom styringslogikker inspirert av New Public Management og ansattes forventninger om relasjonsorientert og tillitsbasert ledelse (Jacobsen, 2019b; Knudsen et al., 2014). Slike spenninger påvirker opplevelsen av autonomi, mestring og meningsfullhet, og kan ha betydning for om ledere velger å bli i stillingen.
Samtidig fremheves relasjoner og sosial støtte som sentrale beskyttelsesfaktorer. Støtte fra både medarbeidere og overordnede, god kommunikasjon, opplevelse av kvalitet i tjenestene og det å bli verdsatt og involvert i beslutninger bidrar til motivasjon og jobbtilfredshet (Hagebakken & Nilsen, 2017; Parsons & Stonestreet, 2003; Scott, 2002). Likevel tyder forskning på at handlingsrommet til mellomledere i praksis er begrenset av økt styring og byråkratisering (Solberg et al., 2013; Torjesen et al., 2011).
Til tross for omfattende forskning på mellomledelse generelt er det begrenset kunnskap om hva som motiverer mellomledere i psykisk helsevern til å bli værende i stillingen sin. Denne studien adresserer dette kunnskapsgapet ved å undersøke hvilke ressurser og drivkrefter mellomledere selv opplever som avgjørende for å bli. Med et positivt psykologisk perspektiv rettes oppmerksomheten mot faktorer som fremmer motivasjon og utholdenhet fremfor belastninger.
Formålet med studien er å utvikle kunnskap om hvilke ressurser, strategier og erfaringer som bidrar til at mellomledere i psykisk helsevern opprettholder motivasjonen og forblir i rollen, til tross for krevende rammebetingelser. Studien søker å besvare følgende problemstilling: Hva motiverer mellomledere innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen?
Teoretisk bakgrunn
Denne studien er plassert innenfor et overordnet teoretisk landskap som belyser motivasjon i arbeid. Selvbestemmelsesteorien (Deci & Ryan, 2000) utgjør i denne sammenhengen et sentralt rammeverk for å forstå hva som fremmer motivasjon og trivsel. Teorien beskriver hvordan grunnleggende behov for autonomi, kompetanse og tilhørighet påvirker indre motivasjon.
Autonomi handler om opplevelse av handlingsrom og eierskap til egne oppgaver, kompetanse dreier seg om mestring og utvikling, og tilhørighet om relasjoner og sosial støtte. Samlet gir teorien et begrepsapparat for å forstå hvordan arbeidsforhold kan bidra til eller hemme motivasjon.
Relasjonsledelse (Spurkeland, 2017) representerer et komplementært perspektiv ved å fremheve betydningen av tillit, relasjoner og sosial støtte i arbeidslivet. Perspektivet bidrar til å synliggjøre hvordan kvaliteten på relasjoner, både til medarbeidere og overordnede, kan påvirke opplevelsen av trivsel, tilhørighet og meningsfullhet i arbeidshverdagen.
Forskningsdesign
Studien har et kvalitativt, eksplorativt design der formålet er å undersøke hva som motiverer mellomledere i poliklinikker innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen. Studien søker å få frem deltakernes egne erfaringer, refleksjoner og forståelser av arbeidssituasjonen sin, og er forankret i både fenomenologisk og hermeneutisk tradisjon, der mening utvikles gjennom fortolkning av levde erfaringer (Malterud, 2017).
Abduktiv tilnærming
Analysen har en abduktiv tilnærming. Dette innebærer at teorier og perspektiver inngår både i forkant av og under forskningsprosessen (Tjora, 2021). Samtidig har vi hatt som mål å la informantenes beskrivelser og perspektiver være styrende for hvilke temaer og kategorier som ble utviklet i analyseprosessen.
Teoretiske perspektiver på ledelse og motivasjon har vært viktige når vi har utformet bakgrunnen til studien og anvendes i diskusjonsdelen for å belyse og sette funnene inn i en større forskningsmessig sammenheng. De har imidlertid ikke fungert som analytiske rammer eller kodingskategorier i selve analysen. Dette skillet mellom empiridrevet analyse og teoriforankret drøfting har vært metodologisk bevisst.
En abduktiv tilnærming ble valgt fordi det foreligger begrenset forskning på hva som konkret motiverer mellomledere i poliklinikker innen psykisk helsevern til å bli værende i stillingen sin. Studien har vært åpen for informantenes egne opplevelser og beskrivelser, samtidig som den er inspirert av relevante teoretiske perspektiver. For å utvikle kunnskap nært knyttet til faktiske erfaringer var det derfor hensiktsmessig å la mønstre og temaer vokse frem fra datamaterialet fremfor å teste eller anvende eksisterende teoretiske modeller.
Kontekst
Studien er gjennomført i spesialisthelsetjenesten, nærmere bestemt blant enhetsledere for poliklinikker i psykisk helsevern. En poliklinikk i de
