Vi er mange tenåringsforeldre som kjenner oss igjen i situasjonen: De unge trekker inn på rommet sitt og sitter konstant foran skjermen. Kanskje ser de ikke så ofte venner, og de har vanskelig for å være til stede sammen med oss i rommet, fordi de er opptatt på telefonen. Lektor ved Århus Universitet, Malene Charlotte Larsen, skriver i sin doktoravhandling at mange unge har opplevelsen av å være sammen, til tross for at de sitter alene på rommet sitt.
De kan virke som om de har masser av kontakt, og likevel er de helt alene. De har ikke mange avtaler og kan nærmest virke asosiale.
Vi spør oss selv: Hvorfor ser de ikke vennene sine oftere? Er de ensomme? Det var da ikke slik da jeg var ung osv. Mens ungdommene selv sier: Jeg har det fint, jeg har bare ikke behov for å treffe noen.
Hvorfor kan det være vanskelig å forstå de unge og deres sosiale/asosiale liv? Dette er et evig spørsmål som alltid har vært med å øke antallet grå hår hos den eldre generasjonen. Snakker vi om det samme?
Min forklaring på fenomenet handler om grunnleggende forskjellige perspektiver på det å være sosial. Min generasjon (foreldrene) er vokst opp med fotball på løkka, vi hadde avtaler om å
