Fagpressenytt

Samboeren min, Ivar, spør mens han står med full oppakning på badevekta midt i stua. Vi har fordelt fellesutstyr og klær så sekkene skal veie omtrent det samme. Hundematen er det siste som dyttes ned i sekken, og straks er vi klare til å gå fra døra hjemme i Kongsberg og oppover den skogkledde åsen bak huset.
Jeg har alltid vært begeistret for nærturen og har sjeldent et mål, eller ønske, om å gå så forferdelig langt. Målet er turen i seg selv, og kos-nivået - det skal være høyt. Planen vår er enkel. Vi følger stien til toppen av åsen vi ser fra huset, og går så på oppdagelsesferd utenfor stien - etter utsikt og vann. Vi har allerede sett oss ut en kurs på kartet, mot vestsida av åsen.

PÅ TUR MED @NYSGJERRIVAR
Vi har med tørrmat til de første dagene, en tarp, kokeutstyr, soveposer og klær. Noen timer før avgang kjørte vi ut et lite depot. Hjemmefra er det omtrent seks timer å gå dit vi skal. Men ved å kjøre bil et stykke opp en traktorvei kunne vi gjemme unna litt luksus og påskekos som skal hentes om noen dager. Det er gulroten. Å gå med relativt lette sekker oppover åsen, og noen dager senere hente godsakene på andre siden. Vi skal tross alt sove ute fem netter, og all den luksusen hadde vært tung å bære på.
Nå nyter vi heller gåturen, som stort sett går oppover. Påskesola steker. Allerede ved første lefsepause oppe i lia må genserne av og buksebena brettes opp til shorts. Snøen er tidvis råtten og vanskelig å gå på utenfor stien.
Men å gå raskt og målrettet med skylapper på er ikke noe for oss, spesielt ikke for Ivar.
- Vent litt! Jeg må