Fjell og Vidde
26.09.2026
Jeg sitter og ser rett på Trollveggen, Romsdalshorn, Vengetind den ene veien og mot Loftskarstind og Klauva den andre veien. Det er en fin plass her på verandaen på Skorgedalsbu.
Alt rundt meg har en eller annen form for pastellfarger, og det er ikke en sky på himmelen.
Nedtonet og svakt, men likevel kontrastfylt. Små vindkast gjør at bladene rasler på et av de store ospetrærne som står ved hytta. En beroligende lyd. Elva suser der nede. Det er varmt, altfor varmt til å være september?
Jeg har på meg shorts og dunjakke og klokka er seks på morgenen. Det er varmt nok til at jeg ikke fryser og føles skremmende lik en deilig julimorgen.
Himmelen er lys rosa, gul, lilla og blå. Alt går inn i hverandre, fargene spiller hverandre gode. Jeg titter inn i dalen jeg skal gå senere. Det ligger et svakt tåkeslør i bunn. Jeg gleder meg til jeg er over tregrensa.
Der kan jeg se. Der får jeg puste. Det er bare ei jente fra Sveits og jeg som har overnattet på hytta denne natta. Hun gikk fra Måsvassbu i går dit jeg skal i dag.
Vi har mange fine samtaler. Hun er veldig direkte. Vi snakker om frykt vs respekt i fjellet. Og hun stiller meg spørsmålet: Hvor mye kan man respektere noe, før det går over grensen til frykt? Og kan en irrasjonell frykt holde en tilbake fra å få fine opplevelser i fjellet?
På turen innover og oppover mot Måsvassbu snirkler stien seg i Ljøsådalen. Det er tydelig at jeg er den første som går her denne morgenen. Spindelvevene jeg går inn i, er ikke få.
Gå til medietNedtonet og svakt, men likevel kontrastfylt. Små vindkast gjør at bladene rasler på et av de store ospetrærne som står ved hytta. En beroligende lyd. Elva suser der nede. Det er varmt, altfor varmt til å være september?
Jeg har på meg shorts og dunjakke og klokka er seks på morgenen. Det er varmt nok til at jeg ikke fryser og føles skremmende lik en deilig julimorgen.
Himmelen er lys rosa, gul, lilla og blå. Alt går inn i hverandre, fargene spiller hverandre gode. Jeg titter inn i dalen jeg skal gå senere. Det ligger et svakt tåkeslør i bunn. Jeg gleder meg til jeg er over tregrensa.
Der kan jeg se. Der får jeg puste. Det er bare ei jente fra Sveits og jeg som har overnattet på hytta denne natta. Hun gikk fra Måsvassbu i går dit jeg skal i dag.
Vi har mange fine samtaler. Hun er veldig direkte. Vi snakker om frykt vs respekt i fjellet. Og hun stiller meg spørsmålet: Hvor mye kan man respektere noe, før det går over grensen til frykt? Og kan en irrasjonell frykt holde en tilbake fra å få fine opplevelser i fjellet?
På turen innover og oppover mot Måsvassbu snirkler stien seg i Ljøsådalen. Det er tydelig at jeg er den første som går her denne morgenen. Spindelvevene jeg går inn i, er ikke få.
