Fagpressenytt

Kulingen fra øst pisker opp store bølger. Bølgene slår inn i de vertikale klippeveggene i Lysefjorden og presses tilbake.
Vannet koker i skarpe kanter foran havkajakken min, mens bølgetoppene slår over hverandre. Samtidig presser vinden på omtrent 15 m/s så hardt, rett bakfra, at jeg, kajakken og padleåren presses vilt fremover i vindkastene.
I øyekroken kan jeg se at Emilie, kjæresten min, også er i trøbbel.
Vi befinner oss på en smal strekning av indre Lysefjord, der vi startet reisen vår for omtrent en halvtime siden. Vi har satt kursen mot Preikestolen via bakveien fra havnen i Lysebotn.
Akkurat nå tenker jeg at det var en dårlig avgjørelse å padle ut på fjorden. Faktisk er det livstruende. Nårvindkastene av og til treffer oss bakfra, blir vi kastet ut av balanse. Jeg roper til Emilie at vi må samle oss. Det er en kamp å komme nær nok, men vi lykkes. Vi lener oss over kajakkene til hverandre og føler oss små i den enorme naturen.
Vinden treffer fortsatt hardt, men når vi holder sammen i flåten vår, risikerer vi ikke lenger å kantre.
MOT NATUREN
Bak den lille erkjennelsen av at det er bra å holde sammen i kajakkene i norsk septemberkuling, ligger en større historie.
5. juni 2025 kysset Marie, Emilies tolv år gamle datter, foreldrene sine god natt for siste gang. Hun ble lagt i koma etter å ha blødd fra en såkalt gigantisk aneurisme – en veldig stor, uoppdaget kul i et blodkar i hjernestammen.
Legene klarte ikke å redde henne.
Den 17. juli ble Maries sjel satt fri på et hospice – under den blå himmelen, med solskinn på tærne og til lyden av fugle- og familiesang.
ØNSKET OM Å KUNNE LEVE
På turen vår i Lysefjorden den påfølgende høsten beskriver Emilie sorgen sin som et støyende virvar av rad