Fagpressenytt

Lunde er utdannet medieviter og har de siste årene engasjert seg i hvordan skjermbruk påvirker barn. I 2024 ga hun ut boka Skjerm barna, som denne teksten er et utdrag fra.
Jeg er ofte ute på luftetur omtrent når ungene på den lokale barneskolen er på vei hjem. I vinter så jeg tre jenter i niårsalderen gå nedover en asfaltert sti. Det hadde nettopp snødd, bakken var glatt, nedoverbakken ble en rutsjebane.
Jentene lot det gå sport i å skli og falle, skli og falle. Jeg fikk vondt i halebeinet bare av å se på dem, men unger har en forunderlig evne til å ikke slå seg.
I løpet av den tiden de brukte på å ta seg ned den ganske korte bakken, hadde jentene sklidd og falt og reist seg opp igjen sikkert fem ganger hver. Jeg hadde antagelig vært nokså sliten hvis jeg skulle gjentatt øvelsen.
Noen dager senere så jeg de samme barna igjen. Det var snø på bakken nå også, men det la de visst ikke merke til, for i dag hadde en av jentene tatt frem en telefon. To av dem gikk bøyd over denne, den tredje tuslet ved siden av, hun var for langt unna til å kunne se noe.
De gikk langsomt. Ingen sa noe særlig. Det var ikke lenger latter i lufta mellom dem. Nesten hver gang jeg tar denne ettermiddagslufteturen, ser jeg sånne mobilzombier som disse jentene. Unger som går bøyd over telefonen, litt subbende, blikket er fiksert på skjermen, bevegelsene er ellers minst mulig energikrevende. De begynner ikke å lekeslåss, de stanser ikke for å balansere på et gjerde, de hopper ikke i en løvhaug, de tar ikke en avstikker for å utforske noe spennende de oppdager på veien.
Og når de kommer hjem og fortsetter skjermaktiviteten på mobilen, iPaden, gaming-pc-en eller tv-en, sitter de også stille.
Stillesittingen er noe mange av oss er pinlig klar over, og vi forsøker å kompensere. Moderne foreldre,