Fysioterapeuten
06.05.2020
BARE NOEN DAGER før jeg overtok som ansvarlig redaktør i Fysioterapeuten, ble Norge snudd på hodet.
Innen jeg satt i redaktørstolen måtte avtalefysioterapeuter og helprivate fysioterapeuter stenge over natten og sykehusene ble fylt med covid-19-pasienter.
Hverdagen til fysioterapeuter på våre sykehus ble satt på prøve. Organisasjonen Norsk Fysioterapeutforbund fikk en utfordring i fanget det var umulig å spå utfallet av og vanskelig å vite hvordan burde håndteres.
For et lag!
Nå - noen uker etter sjokkmeldingen - sitter jeg tilbake med en stolthet av å være på et lag det står respekt av. Et lag som leverer over forventningene. Et lag som viser yrkesstolthet, faglig kunnskap utover det som forventes, evne til endringer i arbeidssituasjoner vi trolig aldri har sett maken til og vilje til å ta tak.
Og når jeg henviser til «laget mitt» ser jeg stort på det. Jeg mener alle medlemmene i NFF, alle politikerne våre, alle kolleger i administrasjonen, alle fysioterapeuter som er organisert andre steder, alle fysioterapeuter som ikke er organisert og naturligvis alle oss fire som jobber i Fysioterapeuten.
Det er de mange artiklene, de utallige intervjuene, kontakten med politikere og administrasjonen og ikke minst diskusjonene i Fysioterapeuten som danner grunnlaget for min stolthet. Det er noen som fortjener spesiell ro
Gå til medietHverdagen til fysioterapeuter på våre sykehus ble satt på prøve. Organisasjonen Norsk Fysioterapeutforbund fikk en utfordring i fanget det var umulig å spå utfallet av og vanskelig å vite hvordan burde håndteres.
For et lag!
Nå - noen uker etter sjokkmeldingen - sitter jeg tilbake med en stolthet av å være på et lag det står respekt av. Et lag som leverer over forventningene. Et lag som viser yrkesstolthet, faglig kunnskap utover det som forventes, evne til endringer i arbeidssituasjoner vi trolig aldri har sett maken til og vilje til å ta tak.
Og når jeg henviser til «laget mitt» ser jeg stort på det. Jeg mener alle medlemmene i NFF, alle politikerne våre, alle kolleger i administrasjonen, alle fysioterapeuter som er organisert andre steder, alle fysioterapeuter som ikke er organisert og naturligvis alle oss fire som jobber i Fysioterapeuten.
Det er de mange artiklene, de utallige intervjuene, kontakten med politikere og administrasjonen og ikke minst diskusjonene i Fysioterapeuten som danner grunnlaget for min stolthet. Det er noen som fortjener spesiell ro
