Fagpressenytt

Noe av det vanskeligste for enhver yrkesutøver er å oppleve at en kollega utøver faget på en så bekymringsfull måte at spørsmålet «skal jeg varsle? » dukker opp. Det kan gjelde journalføring, behandlingsløsninger, utført behandling, kommunikasjonsmønster og andre ting.
Mange av oss har nok opplevd en eller annen slik situasjon. En grubler og grubler, kanskje tar en saken opp med kolleger, forhåpentlig uten å nevne navn. Men i vår «lille andedam» skal det ofte ikke mye til før personen det gjelder er identifisert og faren for ryktespredning oppstår, og dét gjør neppe situasjonen bedre for noen parter.
Hvordan kan en slik situasjon best håndteres?
Hvor langt strekkes strikken før nok er nok og varsling blir tema?
Er det klima for å ta opp slike problemer, særlig dersom den som er årsak til bekymringen er i samme praksis?
Varsling er tema både i Lov om helsepersonell og i NTFs etiske regler, i tillegg til bestemmelser i Lov om arbeidsmiljø som gjelder arbeidslivet generelt.
Innenfor vår profesjon er det oftest varsling i forbindelse med det som kanskje omtales som «malpraksis» som er utfordringen. Bestemmelsene i helsepersonelloven og etiske regler er klinkende klare:
Helsepersonelloven § 17: «Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter eller brukere» sier: «Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters eller brukeres sikkerhet. Det skal ikke gis informasjon om taushetsbelagte opplysninger. «
NTFs etiske regler, § 12