Fagpressenytt

Stien vi har fulgt en drøy kilometer fra Syltevikvatnet på Varangerhalvøya, har plutselig blitt til en smal, steinsatt vei. Med to voksne og en fireåring til fots, en ni måneders baby i bæresele og to trekkhunder med fulle kløver, er vi litt av et reisefølge. Veien virker malplassert her, langt unna folk, men vi vet hvorfor den ble bygd og hvor den leder. En pipe som stikker opp over en fjellknaus er første tegn på at vi er på riktig vei. Snart dukker en liten, rødmalt stue opp. Knausen er byggets endevegg mot sørvest.
Sommerdagen er uvanlig varm og stille, på et sted som har Barentshavet som nærmeste nabo. Akkurat nå kan vi bare forestille oss hvordan det er her når vinterstormene raser. Vi ser ikke bort fra at det gir sårt tiltrengt trygghetsfølelse å vite at bygget er støttet opp mot selve grunnfjellet. Det faktum at hytta har stått her siden 1930-tallet burde også gi enn viss trøst.
Stua ble satt opp av det barnløse ekteparet Andreas og Alfhild Bruvoll, som livnærte de seg av de