Fagpressenytt

Hun snakker om verdensrommet. Om å sveve der ute, 450 000 meter over bakken, med et romskip som transportmiddel, i runde etter runde, rundt kloden vår.
– I pulken har vi alt vi trenger for å overleve: klær, mat, vann, medisiner og alt oksygenet vi trenger for å puste. Og så drar vi den pulken 56 ganger rundt jordkloden.
Pol-tur. I april i fjor raste Jannicke Mikkelsen gjennom verdensrommet, med en fart på 27 000 km/h.
Det er 25 ganger raskere enn lydens hastighet. I 3,5 døgn svevde hun 450 000 meter over bakken.
Som første bemannede romskip noensinne fløy hennes Fram2 i polar bane rundt kloden. Dermed ble Mikkelsen og hennes tre astronautkolleger de første menneskene som med egne øyne fikk se polområdene fra verdensrommet.
Utsynet både skremte og gledet henne. På en og samme tur opplevde hun det beste og verste med menneskeheten.
Jordnær. Jannicke Mikkelsen har drømt om å bli astronaut så lenge hun kan huske. Da hun til slutt ble det – tross enorme hindringer – skyldtes det både tilfeldigheter og dedikasjon. Som hun selv sier: «Da muligheten plutselig lå foran meg, var jeg klar. Da grep jeg sjansen med begge hender». Det første minnet hun har i livet er fra Frammuseet, hvor hun nå sitter og ser på bilder av Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Svarthvitt-bilder av menn i isødet, med hunder, kameraer og navigasjonsutstyr. Fra barndommen minnes hun å gå der oppe på dekk, under lyden av is som sprekker.
Hun husker farfarens beroligende stemme: Det te skipet var bygd for å tåle polisens knusende krefter.
35 år senere har hun vært på sin egen polekspedisjon og utforsket det umulige. Hun har trent, lagt en plan, øvd og sett for seg alle mulige scenarioer.
Hun har gjort ting ingen har gjort før henne, og hun har lykkes. Nå ønsker hun å dele sine erfaringer og legge til rette for at andre mennesker kan gjennomføre sine oppdagelser.
– Mitt ønske er å gjøre det uforståelige i verdensrommet så jordnært som mulig, sier Mikkelsen.
Tapt barndom. Hun kom til verden nesten fire måneder for tidlig, i Edinburgh, ikke langt fra morens barndomshjem. I uker svevde hun mellom liv og død. Den kilos-tunge kroppen var knapt større enn pappas hånd. Hun var uskikket for livet på kloden, og hullet i hjertet gjorde det ikke enklere.
10 år senere, i full galopp på en rideskole på Hurumlandet, svingte hesten brått til venstre mens Jannickes kropp fortsatte fremover. I et ukontrollert fall ble hodet det første som traff stolpen. Hun våknet med to brudd i skallen og ett i nakken. Jenta var lam fra nakken og ned.
– Jeg brukte fem år på å lære meg å gå igjen, sier Mikkelsen. På småbruket hvor familien bodde, ble internett hennes beste venn – i tillegg til tre esler. Etter å