Fjell og Vidde
30.04.2024
På en fjellhylle høyt over Skarvheimen ligger en gammel steinbu. Her kan du bo som en lord.
HALLINGSKARVET
En tre og en halv mil lang vegg av stein. En nesten 2000 meter høy, fastfrosset bølge av gneis over omgivelsene. Få fjellformasjoner har så mye særpreg. Kall den en koloss. En majestet.
Men kall den også gjerne en pokkers svær steinrøys. For, fy søren, om du karrer deg opp her; det er stein på stein på stein på stein. Overalt. Et ankelvrikkende rot. En ørken av blokker. Og vind og regn som når som helst drønner inn fra alle kanter og gjør alt vått, kaldt og glatt. Ingen bruker vel mer tid enn absolutt nødvendig på Hallingskarvet.
Eller?
I et skar omtrent midt på skarvet ligger et lite, gammelt bygg og vitner om noe annet. En historie om en mann som for 145 år siden sto her oppe og sa: «Dette skal bli mitt faste tilholdssted.»
LORDEN UNDER BORDET
I 1889 er et turfølge på fem på vei over Hallingskarvet. Her oppe i steinørkenen er alt som det alltid har vært, med ett unntak: For noen år siden ble det bygd et hus her. Det er en bu der en mann visstnok bor fast i lange perioder. Kanskje de skulle gå innom?
Det er ingen vanlig mann de besøker. Da de nærmer seg, møter de først tjeneren hans.
- Er lorden hjemme? spør en i følget. - Jo, han er nå det, svarer tjeneren. Så blir de ført inn i steinbua. Først gjennom tredøra, så gjennom to rom, der det innerste viser seg å være et elegant værelse fylt med polstrede, vakkert utskårne møbler. Midt i rommet står et stort mahognibord og bugner av flasker og glass. Under bordet ligger en mann og sover. I egen, liggende person: Lord Charles John Spencer George Canning, baron og besitter av landområdet Garvagh i Irland. Kort og godt går han under navnet Lord Garvagh.
Eller som lokalbefolkningen under Hallingskarvet bare kaller ham: unglorden.
ANNERLEDESLANDET
Gå til medietEn tre og en halv mil lang vegg av stein. En nesten 2000 meter høy, fastfrosset bølge av gneis over omgivelsene. Få fjellformasjoner har så mye særpreg. Kall den en koloss. En majestet.
Men kall den også gjerne en pokkers svær steinrøys. For, fy søren, om du karrer deg opp her; det er stein på stein på stein på stein. Overalt. Et ankelvrikkende rot. En ørken av blokker. Og vind og regn som når som helst drønner inn fra alle kanter og gjør alt vått, kaldt og glatt. Ingen bruker vel mer tid enn absolutt nødvendig på Hallingskarvet.
Eller?
I et skar omtrent midt på skarvet ligger et lite, gammelt bygg og vitner om noe annet. En historie om en mann som for 145 år siden sto her oppe og sa: «Dette skal bli mitt faste tilholdssted.»
LORDEN UNDER BORDET
I 1889 er et turfølge på fem på vei over Hallingskarvet. Her oppe i steinørkenen er alt som det alltid har vært, med ett unntak: For noen år siden ble det bygd et hus her. Det er en bu der en mann visstnok bor fast i lange perioder. Kanskje de skulle gå innom?
Det er ingen vanlig mann de besøker. Da de nærmer seg, møter de først tjeneren hans.
- Er lorden hjemme? spør en i følget. - Jo, han er nå det, svarer tjeneren. Så blir de ført inn i steinbua. Først gjennom tredøra, så gjennom to rom, der det innerste viser seg å være et elegant værelse fylt med polstrede, vakkert utskårne møbler. Midt i rommet står et stort mahognibord og bugner av flasker og glass. Under bordet ligger en mann og sover. I egen, liggende person: Lord Charles John Spencer George Canning, baron og besitter av landområdet Garvagh i Irland. Kort og godt går han under navnet Lord Garvagh.
Eller som lokalbefolkningen under Hallingskarvet bare kaller ham: unglorden.
ANNERLEDESLANDET
