Tone Dahl-Michelsen, førsteamanuensis ved Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet.
Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Thommessen og Ørnes.
Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 19.mai 2021. Ingen interessekonflikter oppgitt. Geir Hellemo, forfatter av artikkelen "Kroppen som mikrokosmos", publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening, har samtykket til at hans artikkel er brukt som utgangspunkt for tekstanalysen.
Sammendrag
Hensikt: Undersøke hvordan en pasient som lever med alvorlig sykdom erfarer helse og sykdom, samt hvilken kunnskap som får gyldighet i hans møte med livet og helsevesenet.
Design, materiale og metode: Studien er designet som en single case-studie. Det empiriske materialet er en tekst av Geir Hellemo, publisert som personlige opplevelser i Tidsskrift for Den norske legeforening. Analysen er tematisk. Teoretisk er analysene innrammet av Antonovskys teori om salutogenese og modellen for kunnskapsbasert praksis.
Funn: Hellemo beskriver det å bli alvorlig syk og leve med en progredierende sykdom som en belastning i møte med helsevesenet. I lys av kunnskapsbasert praksis og Antonovskys teori om salutogenese synes hans møter med helsevesenet primært å være preget av en forskningsbasert og patogenetisk tilnærming. Gjennom livets erfaringer og i møter med noe helsepersonell og andre hjelpere (eksempelvis massør) erfarer han likevel gode kroppsopplevelser og motivasjon til å leve med alvorlig sykdom. Det skapes en arena for mestring, og en opplevelse av sammenheng.
Konklusjon: Som alvorlig syk pasient erfares den ensidige vektlegging av forskningsbasert kunnskap som et uheldig fokus på sykdom. Dette illustrerer hvordan fysioterapeuter (og helsepersonell) i møte med alvorlig syke med fordel kan rette oppmerksomheten mot mestring og motivasjon. Case-studien peker på et behov for å i større grad inkludere brukerkunnskap og brukermedvirkning, samt erfaringsbasert kunnskap, i behandling.
Nøkkelord: alvorlig sykdom, Antonovskys salutogenese, kunnskapsbasert praksis, klinisk fysioterapi.
Abstract
Meaningful coherence: Severe illness in the face of life and health care service. A single case-study
Purpose: This article aims to investigate how a severely ill patient experiences health and disease, and which knowledge gains validity in the face of life and the public health care system.
Method: The study is designed as a single case study. The empirical material is a text written by Geir Hellemo, published as personal experiences in the Journal for the Norwegian Medical Association. The analysis is thematic and is theoretically framed by Antonovsky's theory on salutogenesis and the model for knowledge-based practice.
Findings: Hellemo experience becoming severely ill and living with progressive disease as a burden when faced with the health care services. Considering knowledge-based practice and Antonovsky's theory on salutogenesis, the interactions with the health care services seemingly are primarily characterized by a research-based and pathogenetic focus. Through life experiences and in meetings with some health care professionals, he has good bodily experiences and accordingly motivation for life with severe diseases. Creating an arena for coping and a sense of coherence.
Conclusion: As a patient with severe illness a unilateral weighting of research-based knowledge is experienced as a contribution to an unfortunate focus on the disease. This illustrates how physiotherapists (and health care professionals) meeting severely ill patients can benefit from focusing on coping and motivation. The case study illustrates a need to include user-based knowledge and complicity, as well as experience-based knowledge in treatment.
Keywords: severe illness, Antonovsky's salutogenesis, knowledge based practice, clinical physiotherapy.
Innledning
I Norges befolkning lever mange med en eller flere varige sykdommer eller helseutfordringer, og andelen øker med alderen. Eksempelvis lever 79 prosent av befolkningen over 67 år med varig sykdom. Samtidig viser levekårsundersøkelsen at 79 prosent av Norges befolkning mener de har god helse (1). Hva som er god helse og hvordan vi skal forstå sykdom, varierer imidlertid både i dagligtale og i forskningslitteraturen. Boorse (2) definerer helse som fravær av sykdom. Han er opptatt av at medisinen og psykiatrien trenger en tydelig normalitetsforståelse for å kunne avgjøre hva som skal falle innenfor ulike diagnoser (2). Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon av helse er mer omfattende; en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte (3, s.1). Begge definisjonene er omdiskuterte. WHOs definisjon kritiseres for at den gir en beskrivelse av helse som er uoppnåelig, og begge definisjoner kritiseres for å fastslå at dersom man er syk kan man ikke ha god helse.
Alvorlig sykdom kan medføre betydelig stress, og pasienten kan oppleve utrygghet og angst (4). Ved alvorlig sykdom kan pasienter erfare at livet blir ubegripelig, uhåndterbart og meningsløst på grunn av dramatiske endringer i viktige relasjoner og roller (5). Noen pasienter med alvorlig sykdom har erfart kroppens stadige endringer som en påminnelse om at livet er truet. Tillit og trygghet i fysioterapibehandling kan bidra til å ivareta verdighet, funksjon og selvstendighet (6).
Helse- og omsorgstjenesten skal bidra til at pasienter opplever økt livskvalitet og mestring i sin hverdag med sykdom (7). Historisk har helsesystemet vært preget av en biomedisinsk forståelse, men synet på menneskekro
