Fagpressenytt

Målsettingsarbeid står sentralt i habiliteringsarbeid, og er del av definisjonen på habilitering og rehabilitering, slik det blant annet er beskrevet i Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator, kap. 2 §3: «Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål ... » (1). Målsettingsprosesser er også beskrevet som hjørnestein i effektiv rehabilitering1, essensen i rehabilitering, kjennetegnet på profesjonalitet og en forutsetning for tverrprofesjonelt samarbeid (2-5).

Målsettingsarbeid i barnefysioterapi og habilitering står på mange måter i en særstilling i forhold til annet målsettingsarbeid, fordi målene som oftest settes av profesjonelle i samarbeid med foreldre. Barnet selv er i varierende grad involvert, og barns opplevelse av målsettingsprosesser og målstyring er lite undersøkt. Det kan derfor hevdes at det etisk sett er særlig viktig å ha gode begrunnelser for målsettingspraksis i habiliteringsfeltet. Hensikten med denne fagartikkelen er å undersøke hvilke(t) teoretisk grunnlag målsettingsarbeid i habilitering hviler på, belyse evidens som finnes, og diskutere noen utfordringer knyttet til målsettingsarbeid i barnefysioterapi.



Metode

Som utgangspunkt for artikkelen ble det gjort litteratursøk med ulike kombinasjoner av emneordene goal setting, theory, rehabilitation og pediatric. Fokus var å identifisere artikler som tok for seg teoretisk bakgrunn for målsettingsarbeid, og oversiktsartikler som sa noe om effekt av målsettinger. Videre ble det foretatt søk på forfattere av artikler som omhandlet teoretisk bakgrunn for målsettingsprosesser. Referanselistene til særlig relevante artikler ble gjennomgått for å identifisere artikler som ikke kom opp ved søk.



Hoveddel

Hvorfor mål?

Målsettingsarbeid kan potensielt tjene mange hensikter. Levack et al (6) har definert fire hovedhensikter:

1: Øke klinisk effekt. 2: Evaluere effekt av tiltak/behandling. 3: Bedre pasient/brukerautonomi. 4: Møte profesjonelle og lovpålagte krav.



Noen hensikter trekker i samme retning, andre kan komme i et motsetningsforhold. Vi vet lite om noen hensikter passer bedre inn i målsettingsarbeid enn andre, om noen passer i en kontekst, men ikke en annen, og hvilke komponenter som eventuelt er mest virksomme. I en målsettingsprosess er det derfor sentralt å spørre seg hva man helt overordnet ønsker å oppnå, og om framgangsmåten tjener hensikten (6).

Mål dirigerer oppmerksomheten mot målområdene, men samtidig også vekk fra andre områder. Det kan bety at utviklingsområder som er viktige, men vanskelig å måle, blir nedprioritert eller glemt. Det vil også alltid være sånn at barn utvikler sider av seg selv, ferdigheter og kompetanser som man i utgangspunktet ikke tenkte på som viktig, men som etter hvert viser seg å være sentrale. Når man evaluerer mål bør man derfor ikke bare se på konkret måloppnåelse, men også lete etter viktige forandringer (både positive og negative) som faller utenfor målene.

Målsettingsteori

I en mye sitert artikkel om målsettingsarbeid i rehabilitering sier Schut og Stamm (s. 223): "Everyone knows that you have to set goals in order to accomplish anything in life" (4). Dette kan leses som om uttalte målsettinger er forutsetning for all utvikling, og at alle har evner, muligheter og ønsker om å sette spesifikke mål for sin egen framtid. Målsettinger forstås i denne betydningen dessuten som selv-evidente virkemidler som ikke krever teori. I kontrast til dette etterlyser Siegert og Taylor et teoretisk fundament for målsettingspraksis, spesifikt for rehabilitering (7). Teoretisk bakgrunn for målsettingsprosesser er for en stor del hentet fra læringsteorier, organisasjonspsykologi, sosial kognisjon, og idrettspsykologi. Betydningen av å sette mål, og forklaringer på hvordan målsettingsprosesser virker, er i liten grad testet, undersøkt og diskutert i kontekster aktuelle for habilitering og rehabilitering (5, 7). Siegert og Taylor hevder derfor at målsettingsarbeid i rehabilitering er en ateoretisk intervensjon, og samtidig mer komplisert enn hva målsettingspraksis tilsier (7).

I rapporten fra en ekspertkonferanse om enighet og kontroverser om målsetting i rehabilitering, ble to teorier om målsettingsarbeid trukket spesielt fram og diskutert i relasjon til rehabilitering (5):

Goal Setting Theory (GST) er av de mest brukte teorier som begrunnelse for målsettingspraksis i rehabilitering (8). GST bygger på forskning om målsettingsprosesser i arbeidslivet. I følge GST er det sterk evidens for at personer innenfor arbeidslivets kontekst presterer best hvis de jobber etter spesifikke, vanskelige mål. I rehabiliteringsfeltet er det derimot en vanlig oppfatning at mål skal være