Fysioterapeuten
10.03.2017
Temporomandibulær dysfunksjon (TMD) er en samlebetegnelse for tilstander som kan gi symptomer fra kjeveledd og tyggemuskulatur (1, 2). De vanligste symptomene er smerter, endret bevegelsesmønster, funksjonsforstyrrelser (for eksempel problemer med å gape, tygge, gjespe, snakke og smile), leddlyder samt låsning og luksasjon av leddet (3). I tillegg opplever mange å ha øresus, nakkesmerter og hodepine. Bruk av kjeven innebærer aktiviteter der begge leddene brukes samtidig, som når vi spiser, drikker, gjesper, synger, kaster opp og ikke minst når vi må gape høyt hos tannlegen. I vår relasjonelle omgang med andre mennesker, for eksempel når vi snakker eller kysser noen, bruker vi også kjeven. Alle nevnte aktiviteter kan bli påvirket ved TMD. Videre vil smerte eller redusert bevegelsesutslag i et av kjeveleddene påvirke funksjonen i det andre leddet.
Kjeveleddet er spesielt rent anatomisk, bygget opp med en leddskive (diskus) som deler leddet i to leddhuler (øvre og nedre del). Ved bevegelser av kjeven skjer det bevegelse i begge disse, dvs. mellom leddskiven og kondylen og mellom leddskiven og tinningbenet. I bakkant går leddskiven over i et retrodiskalt vev. Dette vevet er rikt innervert og har god blodgjennomstrømning samtidig som det er tøyelig nok til å tillate at leddskiven beveger seg både ved åpning og lukking av munnen (4-6). Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje og «Diagnostic Criteria for TMD» (DC/TMD) viser til at flere av diagnosene som hører inn under TMD innebærer en forskyvning av leddskiven (2, 7). Den mest vanlige er at leddskiven forskyves fremover slik at denne ligger foran kjevebenshodet (kondylen) ved lukket munn. Dette kalles en fremre forskyvning eller anterior diskus displassering (ADD) og medfører forandringer i intraartikulære strukturer. Leddskiven kan enten gli tilbake (normaliseres) på kondylen når det gapes (anterior disc displacement with reduction - ADDwR) eller forbli liggende i forskjøvet posisjon dvs. uten normalisering (anterior disc displacement without reduction - ADDWOR) (figur 1).
ADDWOR kan ifølge retningslinjene medføre redusert gapeevne, dersom leddskiven sperrer for bevegelse av kondylen (2, 7). Det retrodiskale vevet kan bli overstrukket, og graden av dette vil være avgjørende for om gapeevnen blir vedvarende redusert eller om det resulterer i en ADDWOR uten begrenset gapeevne (4). Redusert gapeevne kan også skyldes forandringer i strukturer utenfor selve leddet. Stramme tyggemuskler og/eller kontrakturer kan også gi nedsatt kjevebevegelse og redusert gapeevne uten at det foreligger en forskyvning av leddskiven.
Forekomsten av TMD i Norge er ikke kartlagt, men rapporter fra Sosial og Helsedirektoratet i 2008 og fra Nasjonalt kunnskapssenter i 2013 (8) angir at fire til syv prosent av den norske befolkningen oppsøker behandling for TMD i løpet av livet, men at det sannsynligvis er langt flere som har plager. Ifølge Helsedirektoratets retningslinje rammer TMD som oftest personer i alderen 20-45 år, men tilstanden kan også forekomme både hos barn, ungdom og eldre (2).
Fysioterapeuter og manuellterapeuter i primærhelsetjenesten er blant dem som behandler pasienter med TMD. I forbindelse med oppstart av behandling, er det vanlig at terapeuten tar opp en grundig anamnese før de gjennomfører en klinisk undersøkelse av kjeveleddet, for blant annet å kartlegge pasientens smerter og funksjonsproblemer. I senere tid har det vært fokus på betydningen av en god anamnese ved undersøkelse av pasienter med muskelskjelettproblemer, og det hevdes at informasjonen herfra kan bidra i diagnostisering og valg av tiltak. I tillegg til en generell anamnese bør anamnesen inneholde en mer spesifikk kartlegging av smerte (lokalisering og intensitet) og hvordan denne påvirker daglige aktiviteter (2). Det er viktig å avklare om smerter og nedsatt funksjon i kjeveområdet skyldes muskulatur eller ledd, da disse tilstandene bør behandles forskjellig (4, 9). Vi har ikke funnet studier som har undersøkt om grad av smerte og type funksjonsproblem kan bidra til å diagnostisere mellom ulike tilstander av TMD eller kunne diskriminere hvorvidt en nedsatt gapeevne skyldes stram muskulatur eller ADDWOR.
Pasient-Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) er et validert pasientspesifikt måleinstrument mye benyttet ved undersøkelse av pasienter med muskelskjelettplager (10). Instrumentet er egnet til både en kartleg-ging av hvilke aktiviteter pasienten har problemer med å utføre samt hvor vanskelig de synes det er å utføre aktivitetene (10). Bruk av PSFS i anamneseopptak bidrar til at pasienten involveres i vurderingen av sine funksjonsproblemer. Vi har ikke funnet studier som har benyttet PSFS til kartlegging av funksjonsbegrensninger hos pasienter med TMD.
Hensikt
Hensikten med denne studien var å undersøke om TMD pasienter med og uten påvist ADDWOR og nedsatt gapeevne har ulik grad av smerte og funksjonsproblem. Problemstillingen var følgende: Er selvrapportert funksjon og smerteregistrering en hjelp i diagnostisering av pasienter med ADDWOR?
Materiale og metode
Deltagere
Deltagerne i denne tverrsnittstudien var kvinner og menn i alderen 18-70 år med smerte i elle
Gå til medietKjeveleddet er spesielt rent anatomisk, bygget opp med en leddskive (diskus) som deler leddet i to leddhuler (øvre og nedre del). Ved bevegelser av kjeven skjer det bevegelse i begge disse, dvs. mellom leddskiven og kondylen og mellom leddskiven og tinningbenet. I bakkant går leddskiven over i et retrodiskalt vev. Dette vevet er rikt innervert og har god blodgjennomstrømning samtidig som det er tøyelig nok til å tillate at leddskiven beveger seg både ved åpning og lukking av munnen (4-6). Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje og «Diagnostic Criteria for TMD» (DC/TMD) viser til at flere av diagnosene som hører inn under TMD innebærer en forskyvning av leddskiven (2, 7). Den mest vanlige er at leddskiven forskyves fremover slik at denne ligger foran kjevebenshodet (kondylen) ved lukket munn. Dette kalles en fremre forskyvning eller anterior diskus displassering (ADD) og medfører forandringer i intraartikulære strukturer. Leddskiven kan enten gli tilbake (normaliseres) på kondylen når det gapes (anterior disc displacement with reduction - ADDwR) eller forbli liggende i forskjøvet posisjon dvs. uten normalisering (anterior disc displacement without reduction - ADDWOR) (figur 1).
ADDWOR kan ifølge retningslinjene medføre redusert gapeevne, dersom leddskiven sperrer for bevegelse av kondylen (2, 7). Det retrodiskale vevet kan bli overstrukket, og graden av dette vil være avgjørende for om gapeevnen blir vedvarende redusert eller om det resulterer i en ADDWOR uten begrenset gapeevne (4). Redusert gapeevne kan også skyldes forandringer i strukturer utenfor selve leddet. Stramme tyggemuskler og/eller kontrakturer kan også gi nedsatt kjevebevegelse og redusert gapeevne uten at det foreligger en forskyvning av leddskiven.
Forekomsten av TMD i Norge er ikke kartlagt, men rapporter fra Sosial og Helsedirektoratet i 2008 og fra Nasjonalt kunnskapssenter i 2013 (8) angir at fire til syv prosent av den norske befolkningen oppsøker behandling for TMD i løpet av livet, men at det sannsynligvis er langt flere som har plager. Ifølge Helsedirektoratets retningslinje rammer TMD som oftest personer i alderen 20-45 år, men tilstanden kan også forekomme både hos barn, ungdom og eldre (2).
Fysioterapeuter og manuellterapeuter i primærhelsetjenesten er blant dem som behandler pasienter med TMD. I forbindelse med oppstart av behandling, er det vanlig at terapeuten tar opp en grundig anamnese før de gjennomfører en klinisk undersøkelse av kjeveleddet, for blant annet å kartlegge pasientens smerter og funksjonsproblemer. I senere tid har det vært fokus på betydningen av en god anamnese ved undersøkelse av pasienter med muskelskjelettproblemer, og det hevdes at informasjonen herfra kan bidra i diagnostisering og valg av tiltak. I tillegg til en generell anamnese bør anamnesen inneholde en mer spesifikk kartlegging av smerte (lokalisering og intensitet) og hvordan denne påvirker daglige aktiviteter (2). Det er viktig å avklare om smerter og nedsatt funksjon i kjeveområdet skyldes muskulatur eller ledd, da disse tilstandene bør behandles forskjellig (4, 9). Vi har ikke funnet studier som har undersøkt om grad av smerte og type funksjonsproblem kan bidra til å diagnostisere mellom ulike tilstander av TMD eller kunne diskriminere hvorvidt en nedsatt gapeevne skyldes stram muskulatur eller ADDWOR.
Pasient-Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) er et validert pasientspesifikt måleinstrument mye benyttet ved undersøkelse av pasienter med muskelskjelettplager (10). Instrumentet er egnet til både en kartleg-ging av hvilke aktiviteter pasienten har problemer med å utføre samt hvor vanskelig de synes det er å utføre aktivitetene (10). Bruk av PSFS i anamneseopptak bidrar til at pasienten involveres i vurderingen av sine funksjonsproblemer. Vi har ikke funnet studier som har benyttet PSFS til kartlegging av funksjonsbegrensninger hos pasienter med TMD.
Hensikt
Hensikten med denne studien var å undersøke om TMD pasienter med og uten påvist ADDWOR og nedsatt gapeevne har ulik grad av smerte og funksjonsproblem. Problemstillingen var følgende: Er selvrapportert funksjon og smerteregistrering en hjelp i diagnostisering av pasienter med ADDWOR?
Materiale og metode
Deltagere
Deltagerne i denne tverrsnittstudien var kvinner og menn i alderen 18-70 år med smerte i elle
