Det har blitt mer vold i sørafrikanske hjem under koronakrisen.
Sterk og viktig sak. Vi møter en kvinne som har kommet seg unna et voldelig hjem. Reportasjen forteller om hvordan lockdown, usikkerhet og pengemangel har resultert i bank og misbruk, nå enda bedre skjult bak gardinene enn før. Kvinnen er tydelig preget av alvoret og jeg får gåsehud av å tenke på et hverdagsliv stengt inne med en voldsmann. Jeg ser på og skammer meg over alle oss som klager på hjemmeskole, hytteforbud og festeforbud. Fytterakkern.
Men så kryssklippes det over til journalisten selv. Nå er hun hjemme i sin egen leilighet, det er mørkt utenfor vinduene og hun har tatt løpetightsen på.
Ja, Sør-Afrika er virkelig ikke trygt for kvinner, sier hun til mobilkameraet sitt. For vet du hva, når journalisten skal ut å løpe om morgenen, må hun vente til det blir lyst! Vi får vite at det er skummelt å løpe på «promenaden» i mørket. Ja, hvem vet hvem som lusker i buskene.
I neste klipp sitter journalisten i bilen sin. For ikke nok med at hun må vente på soloppgang før dagens økt, hun må til og med kjøre bil ned til «promenaden», og det til tross for at det bare er noen hundre meter dit. Makan, for en tøff start på dagen.
Så klippes det tilbake til den voldsutsatte kvinnen på krisesenteret igjen.
Og det er nå det begynner å velte seg inni meg. Hvorfor blande inn sine egne jogge-utfordringer med kvinner og barn som blir banka sønder og sammen av fedre og ektemenn? En frivillig joggetur - en tr
