Fagpressenytt

Tenk deg rundt 80 år tilbake, la oss si sommeren 1938. En lørdags ettermiddag sånn midt i august. To unge karer går veien fra Tyristrand stasjon, vest for Tyrifjorden, innover mot Holleia. Ettermiddagen er lun med ange av nyslått åker. Skuronna er i full gang rundt dem. Hester i tospann foran selvbindere, arbeidsfolk travelt opptatt med innhøstning. Kara snur seg da de hører motordur borte på et jorde.
- Se der, du! Jommen har dom fått seg traktor, gett.
- Ja, det er vel en storbonde med nok penger dette, da.
De to går videre innover. Snart ligger bygda bak dem. Holleia, disse vide skogene mellom Tyrifjorden og Krøderen med myr og snaukoller, bekker og fiskevann, er kjente trakter. Nå er skiftet på papirfabrikken på Hønefoss over, uka er slutt. Denne turen, sånn på tampen av sommeren, har de pratet om lenge. Turistforeningen har bygd ei lita hytte innpå her, åpen for alle som er medlem. Nå ligger nøkkelen vel forvart nede i ene sidelomma på sekken.
Nøkkelen, pantet på at de skal få et sted å sove i natt.

VERKEN LUKSUS ELLER HVITE DUKER
Hovinkoia er navnet på hytta. Ny i fjor. Joda, de hadde lest om det i bla'. Stor festivitas, folk med slips, skåling med høye glass. Kunne dette være noe for vanlige arbeidsfolk? Men så hadde ryktet spredt seg om at dette nettopp ikke var et sted med luksus og hvite duker og fintfolk fra Oslo. Flere av arbeidskameratene hadde alt vært der. Ei enkel tømmerkoie med to rom. Ett med kokeovn, bord, stoler og fire køyer. Det andre rommet, damerommet, med ovn og fi