Fjell og Vidde
09.06.2021
Stetindens majestetiske fasong og vakre beliggenhet har lokket til seg fjellklatrere siden 1800-tallet. Du kan også klatre til topps, om du holder nervene i sjakk!
Jeg gleder meg allerede til å bade!
Jeg må rope til min venninne Guro Molaug (46) for å overdøve lyden fra den brusende elva vi går langs. Selv nå i slutten av juli er det mye snøsmelting og høy vannføring. Vi følger vannfallet oppover og innover en saftig bjørkeskog. Stråler av sol finner vei gjennom løvverket og skaper en glitrende, grønn portal. Sekken er tung, svetten renner, og det kribler lett i magen. Snart tynnes skogen ut. Synet av dagens turmål trer fram mellom bjørkestammene:
Stetinden. Nord-Norges mastodont. En obelisk, en ambolt og et sagnomsust landemerke. En hodeløs hest, meislet ut i granitt. Gjenkjennelig på milevis avstand. En yndet fotomodell. En prøvelse og en (mulig) velsignelse for fjellfolket.
BRUNOST TIL BESVÆR
Stetinden står der stolt og steil, og tillater ikke hvem som helst å slippe til. På slutten av 1800-tallet måtte en rekke klatrere tusle slukøret ned med lua i handa etter å ha blitt satt på plass av den såkalte «Mysosten». Den store steinblokken med det smakfulle navnet sperret for videre ferd. Ikke før Carl Wilhelm Rubenson på sin 25-årsdag, den 29. juli 1910, smøg seg lekent forbi, ble Stetinden besteget. Bursdagsbarnet knekte koden og gikk armgang i det som den dag i dag kalles «de ti forbitrede fingertak».
Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, da via klatreruta Sydpillaren. Sist gang var for ti år siden. Når jeg nå skal børste støv av klatreskoene, faller rutevalget på enkleste vei opp, der også de guidede turene går, nemlig normalruta over sydøsteggen. Det bør vel være grei skuring? Eller?
Ved Svartvatnet spiser vi sen lunsj. Vågakallen i Lofoten skimtes i det fjerne. Fiskerne har i århundrer brukt fjellet som landemerke på ferd mot øyriket. På denne siden av Vestfjorden er det Stetinden som ruver høyest i landskapet og viser vei og retning både på havet og i livet.
Vinden øker i styrke. Det gjør oss lettere bekymret. Vi møter en gruppe som er på vei ned og spør om forholdene.
- It's doable, sier den spanske guiden. Iraitz Ezkergain er godt kjent på Stetinden. He
Gå til medietJeg må rope til min venninne Guro Molaug (46) for å overdøve lyden fra den brusende elva vi går langs. Selv nå i slutten av juli er det mye snøsmelting og høy vannføring. Vi følger vannfallet oppover og innover en saftig bjørkeskog. Stråler av sol finner vei gjennom løvverket og skaper en glitrende, grønn portal. Sekken er tung, svetten renner, og det kribler lett i magen. Snart tynnes skogen ut. Synet av dagens turmål trer fram mellom bjørkestammene:
Stetinden. Nord-Norges mastodont. En obelisk, en ambolt og et sagnomsust landemerke. En hodeløs hest, meislet ut i granitt. Gjenkjennelig på milevis avstand. En yndet fotomodell. En prøvelse og en (mulig) velsignelse for fjellfolket.
BRUNOST TIL BESVÆR
Stetinden står der stolt og steil, og tillater ikke hvem som helst å slippe til. På slutten av 1800-tallet måtte en rekke klatrere tusle slukøret ned med lua i handa etter å ha blitt satt på plass av den såkalte «Mysosten». Den store steinblokken med det smakfulle navnet sperret for videre ferd. Ikke før Carl Wilhelm Rubenson på sin 25-årsdag, den 29. juli 1910, smøg seg lekent forbi, ble Stetinden besteget. Bursdagsbarnet knekte koden og gikk armgang i det som den dag i dag kalles «de ti forbitrede fingertak».
Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, da via klatreruta Sydpillaren. Sist gang var for ti år siden. Når jeg nå skal børste støv av klatreskoene, faller rutevalget på enkleste vei opp, der også de guidede turene går, nemlig normalruta over sydøsteggen. Det bør vel være grei skuring? Eller?
Ved Svartvatnet spiser vi sen lunsj. Vågakallen i Lofoten skimtes i det fjerne. Fiskerne har i århundrer brukt fjellet som landemerke på ferd mot øyriket. På denne siden av Vestfjorden er det Stetinden som ruver høyest i landskapet og viser vei og retning både på havet og i livet.
Vinden øker i styrke. Det gjør oss lettere bekymret. Vi møter en gruppe som er på vei ned og spør om forholdene.
- It's doable, sier den spanske guiden. Iraitz Ezkergain er godt kjent på Stetinden. He
