Fjell og Vidde
20.04.2026
Se der, sier min partner Åste. Med falkeblikk har hun observert en liten svart skikkelse på rundt 200 meters hold. En tårnfalk står stille i lufta over en myr. Den er slett ikke lett å få øye på.
Kort tid etter suser en ny falk forbi oss. Denne gangen litt nærmere. Kanskje ikke så rart når vi er på vei mot Skandinavias eneste gjenoppbygde falkefangeranlegg?
Jeg småjogger opp den siste stigningen, mens kveldssola er på vei bak fjellene i vest. Anlegget fra 1600-tallet ligger på en høyde med utsikt i alle himmelretninger. Et perfekt utsiktspunkt for en sulten falk eller fjellvåk. Fra innsiden av «hytta» blir jeg stående og stirre etter flere rovfugler. Men det er få tegn til liv, og etter hvert tar tålmodigheten slutt.
Det var på ingen måte noen lett jobb å være falkefanger på 1600-tallet heller. Det var særlig nederlandske falkefangere som reiste til Skåbu for å fange nordiske rovfugler.
Fuglene kunne bli solgt for skyhøye summer til fyrster og rikfolk på det europeiske kontinentet.
Jeg kikker bort på de svarte silhuettene i nordvest. Bak fjellene, som vi nylig har krysset, ligger Sikkilsdalen.
KONGELIG SUS
Det er nemlig ikke bare den historiske falkefangsten som gir disse fjellområdene et kongelig sus. Den norske kongefamilien har i mange år lagt sin elsk på dalen med den såkalte Prinsehytta.
Tunet ble opprinnelig bygget for de daværende svenske prinsene Gustaf Adolf, Wilhelm og Erik, men etter unionsoppløsningen i 1905 ble det lite bruk for en residens i Norge. I 1924 ble den derfor gitt som en gave til daværende kronprins Olav. Siden den gang har eiendommen vært i kongefamiliens eie.
Sikkilsdalen er veldig viktig for oss. Der trekker vi oss tilbake, har kong Harald fortalt under et utenlandsk statsbesøk.
Også hans far, kong Olav, beskrev Sikkilsdalen som et sted han lengtet tilbake til.
For meg har Sikkilsdalen bestandig vært en oase i tilværelsen. Stillheten mellom fjellene har gjort at jeg virkelig har slappet av og samlet krefter år etter år.
Det er særlig kongefamiliens påskeferier som har blitt tilbrakt i dalføret øst for Jotunheimen.
Påskene i Sikkilsdalen er noe
Gå til medietJeg småjogger opp den siste stigningen, mens kveldssola er på vei bak fjellene i vest. Anlegget fra 1600-tallet ligger på en høyde med utsikt i alle himmelretninger. Et perfekt utsiktspunkt for en sulten falk eller fjellvåk. Fra innsiden av «hytta» blir jeg stående og stirre etter flere rovfugler. Men det er få tegn til liv, og etter hvert tar tålmodigheten slutt.
Det var på ingen måte noen lett jobb å være falkefanger på 1600-tallet heller. Det var særlig nederlandske falkefangere som reiste til Skåbu for å fange nordiske rovfugler.
Fuglene kunne bli solgt for skyhøye summer til fyrster og rikfolk på det europeiske kontinentet.
Jeg kikker bort på de svarte silhuettene i nordvest. Bak fjellene, som vi nylig har krysset, ligger Sikkilsdalen.
KONGELIG SUS
Det er nemlig ikke bare den historiske falkefangsten som gir disse fjellområdene et kongelig sus. Den norske kongefamilien har i mange år lagt sin elsk på dalen med den såkalte Prinsehytta.
Tunet ble opprinnelig bygget for de daværende svenske prinsene Gustaf Adolf, Wilhelm og Erik, men etter unionsoppløsningen i 1905 ble det lite bruk for en residens i Norge. I 1924 ble den derfor gitt som en gave til daværende kronprins Olav. Siden den gang har eiendommen vært i kongefamiliens eie.
Sikkilsdalen er veldig viktig for oss. Der trekker vi oss tilbake, har kong Harald fortalt under et utenlandsk statsbesøk.
Også hans far, kong Olav, beskrev Sikkilsdalen som et sted han lengtet tilbake til.
For meg har Sikkilsdalen bestandig vært en oase i tilværelsen. Stillheten mellom fjellene har gjort at jeg virkelig har slappet av og samlet krefter år etter år.
Det er særlig kongefamiliens påskeferier som har blitt tilbrakt i dalføret øst for Jotunheimen.
Påskene i Sikkilsdalen er noe
