Fysioterapeuten
02.06.2021
Ida Aarmo, MSc. psykisk helsearbeid. Spesialfysioterapeut ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Klinikk for psykisk helsevern og rus, Sykehuset Levanger, Helse Nord-Trøndelag HF. ida.aarmo@helse-nordtrondelag.no. Marit Danielsen, ph.d.
... Spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF)/forsker ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Klinikk for psykisk helsevern og rus, Sykehuset Levanger, Helse Nord-Trøndelag HF. Arve Almvik, dosent i psykisk helsearbeid/psykiatrisk sykepleier. Nord Universitet, fakultet for sykepleie og helsevitenskap. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 5. mars 2021. Studien er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk som et underprosjekt av prosjektnummer 2013/264, og internt godkjent av helseforetakets Data Access Comitee. Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Sammendrag Hensikt: Denne studien utforsker erfaring med fenomenet fysisk aktivitet blant kvinner med spiseforstyrrelser, hvor fysisk aktivitet er vurdert å være et symptom i lidelsen. Hensikt er å bidra til innsikt og forståelse av fenomenet fysisk aktivitet, noe som vil kunne bidra til å utvide kunnskapsgrunnlaget og utvikling av behandlingstilbudet.
Metode: Datainnsamling ble gjennomført ved semistrukturerte individuelle intervju med seks informanter. Datamaterialet ble analysert med systematisk tekstkondensering.
Funn: Informantene beskriver positive og negative erfaringer med fysisk aktivitet. Funnene tydeliggjør hvordan fysisk aktivitet bidrar til å regulere kroppslig og følelsesmessig ubehag, og sammenhengen mellom fysisk aktivitet, identitet og tilhørighet.
Konklusjon: Studien tilfører økt innsikt i hvordan kvinner med spiseforstyrrelser erfarer fysisk aktivitet. For å ivareta den enkeltes erfaringer trengs et helhetlig perspektiv på sykdom og helse.
Nøkkelord: Fysisk aktivitet, spiseforstyrrelser, erfaring, kvalitativ metode.
Innledning
Regelmessig fysisk aktivitet fremmer god helse (1, 2). For personer med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet også bli et symptom i lidelsen, med negative konsekvenser for helse og livskvalitet (3-6).
Spiseforstyrrelser deles inn i anoreksi, bulimi og uspesifiserte spiseforstyrrelser (4). DSM-5 inkluderer også overspisningslidelser som egen hovedgruppe (5). Forekomst i Norge ligger på ca. 0,5% for anoreksi, 1-2% for bulimi og 2-3% for overspisningslidelse (7). Forskning viser at mange som rammes ikke oppnår ønsket tilfriskning (8, 9). Det er derfor behov for økt kunnskap og bedre behandling for denne gruppen.
Ett av symptomområdene som har vist sammenheng med alvorlighetsgrad og betydning for forløp og prognose er fysisk aktivitet (10-12). Litteraturen anvender ulike definisjoner for dette symptomområdet, deriblant tvangspreget trening og overdreven trening (13, 14). I denne artikkelen vil begrepet fysisk aktivitet benyttes som et samlebegrep for alle former for fysisk aktivitet, deriblant trening og problematisk fysisk aktivitet som symptom i spiseforstyrrelsen. Dette for å synliggjøre relevansen av hele spekteret fysisk aktivitet.
Fysisk aktivitet som symptom er vist å være til stede hos 39-54% av pasienter med ulike spiseforstyrrelser (11, 12, 15-17). Aktiviteten består av en kvantitativ og en kvalitativ dimensjon, hvor den kvantitative omhandler frekvens, varighet og intensitet, og den kvalitative tanker og holdninger til fysisk aktivitet (14, 18). Den problematiske aktiviteten er ofte overdreven, påvirker funksjonsnivået negativt, opprettholdes til tross for negative konsekvenser og er gjerne rettet mot å redusere ubehag (19). Reduksjon av symptomområdet fysisk aktivitet viser sammenheng med bedring av spiseforstyrrelsessymptomer (10-12).
Forskning på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser er i stor grad utført ved bruk av kvantitative forskningsmetoder. Få studier har undersøkt erfaringer med fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser hvor fysisk aktivitet er definert som symptom i lidelsen. Blant unntakene er en norsk studie, publisert over to artikler.
Studien illustrerer blant annet den paradoksale funksjonen fysisk aktivitet har for kvinner med anoreksi, og betydningen av fysisk aktivitet for følelsesregulering (20, 21). En kanadisk studie beskriver også erfaringer med fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser, men det framgår ikke hvorvidt fysisk aktivitet var del av informantenes symptombilde eller ikke (22).
Til tross for at fysisk aktivitet er et symptomområde med konsekvenser for forløp og prognose, er det lite kunnskap om erfaringer med fenomenet fysisk aktivitet blant personer hvor dette er en del av symptombildet. Denne transdiagnostiske studien vil derfor utforske følgende problemstilling: «Hvordan erfarer kvinner med spiseforstyrrelser, hvor problematisk aktivitet er vurdert å være et symptom i lidelsen, fenomenet fysisk aktivitet?» Hovedfokus vil være erfaringer i nåtid. Hensikten er å bidra til innsikt og forståelse for erfaringer med fenomenet fysisk aktivitet. Dette vil kunne bidra til å utvide det eksisterende kunnskapsgrunnlaget og utvikling av behandlingstilbudet.
Teoretisk rammeverk
Studien bygger på et helhetlig perspektiv på mennesket, og har hentet inspirasjon fra fenomenologi og salutogenese.
Innen fenomenologien rettes oppmerksomheten mot verden slik den erfares av subjektet. For å forstå erfaringer med et fenomen må vi gå til fenomenet selv, gjennom å utforske hvordan mennesker opplever dette i sin livsverden (23, 24). Salutogenesen framhever betydningen av den en-keltes historie og å ta personens erfaringer på alvor i søken etter ressurser og mulighetsrom for den enkelte (25).
Metode
Studien er gjennomført ved bruk av kvalitativ metode. Kvalitative forskningsmetoder er ansett som hensiktsmessige for å undersøke erfaringer og opplevelser med et fenomen (26).
Utvalg og rekruttering
Det ble foretatt et strategisk utvalg basert på følgende inklusjonskriterier:
Kvinner over 18 år. Diagnostisert med anoreksi eller bulimi. Mottar spesialisert behandling i sengepost/poliklinikk. Fysisk aktivitet er et av symptomområdene i spiseforstyrrelsen. Alvorlighetsgrad av problemene knyttet til fysisk aktivitet skal være definert som alvorlig. Forekomst av symptomområdet fysisk aktivitet og alvorlighetsgrad defineres gjennom en score på kartleggingsskjemaet Exercise and Eating Disorders i løpet av de siste to måneder på over 3,2.
Aktuelle kandidater fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien. Det ble understreket at de kunne trekke seg når som helst, og at dette ikke ville få konsekvenser for deres behandling. Alle de forespurte takket ja. Seks kvinner mellom 20 og 45 år ble inkludert. Både kvinner med anoreksi og bulimi er representert.
Datainnsamling
Datainnsamling ble utført av førsteforfatter ved bruk av semistrukturerte individualintervju (24). En person med egenerfaring bidro under utarbeiding av intervjuguiden. Intervjuene ble tatt opp på lydfil etter samtykke fra informantene, og transkribert ordrett.
Analyse
Datamaterialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering (26). Studiens medforfattere bidro i analysen. Ti foreløpige tema ble identifisert etter førstegangs gjennomlesning. Datamaterialet ble deretter gjennomgått systematisk for å identifisere meningsbærende enheter. Disse enhetene ble kodet og plassert i kodegrupper. De ulike kodegruppene ble sortert i subgrupper, før det ble laget kondensater i jeg-form for hver subgruppe. Kondensatene ble så skrevet om til analytisk tekst, og kodegruppene omgjort til resultatkategorier. Funnene ble til slutt validert opp imot det opprinnelige datamaterialet.
Tabell 1 gir skjematisk framstilling av an
Gå til medietMetode: Datainnsamling ble gjennomført ved semistrukturerte individuelle intervju med seks informanter. Datamaterialet ble analysert med systematisk tekstkondensering.
Funn: Informantene beskriver positive og negative erfaringer med fysisk aktivitet. Funnene tydeliggjør hvordan fysisk aktivitet bidrar til å regulere kroppslig og følelsesmessig ubehag, og sammenhengen mellom fysisk aktivitet, identitet og tilhørighet.
Konklusjon: Studien tilfører økt innsikt i hvordan kvinner med spiseforstyrrelser erfarer fysisk aktivitet. For å ivareta den enkeltes erfaringer trengs et helhetlig perspektiv på sykdom og helse.
Nøkkelord: Fysisk aktivitet, spiseforstyrrelser, erfaring, kvalitativ metode.
Innledning
Regelmessig fysisk aktivitet fremmer god helse (1, 2). For personer med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet også bli et symptom i lidelsen, med negative konsekvenser for helse og livskvalitet (3-6).
Spiseforstyrrelser deles inn i anoreksi, bulimi og uspesifiserte spiseforstyrrelser (4). DSM-5 inkluderer også overspisningslidelser som egen hovedgruppe (5). Forekomst i Norge ligger på ca. 0,5% for anoreksi, 1-2% for bulimi og 2-3% for overspisningslidelse (7). Forskning viser at mange som rammes ikke oppnår ønsket tilfriskning (8, 9). Det er derfor behov for økt kunnskap og bedre behandling for denne gruppen.
Ett av symptomområdene som har vist sammenheng med alvorlighetsgrad og betydning for forløp og prognose er fysisk aktivitet (10-12). Litteraturen anvender ulike definisjoner for dette symptomområdet, deriblant tvangspreget trening og overdreven trening (13, 14). I denne artikkelen vil begrepet fysisk aktivitet benyttes som et samlebegrep for alle former for fysisk aktivitet, deriblant trening og problematisk fysisk aktivitet som symptom i spiseforstyrrelsen. Dette for å synliggjøre relevansen av hele spekteret fysisk aktivitet.
Fysisk aktivitet som symptom er vist å være til stede hos 39-54% av pasienter med ulike spiseforstyrrelser (11, 12, 15-17). Aktiviteten består av en kvantitativ og en kvalitativ dimensjon, hvor den kvantitative omhandler frekvens, varighet og intensitet, og den kvalitative tanker og holdninger til fysisk aktivitet (14, 18). Den problematiske aktiviteten er ofte overdreven, påvirker funksjonsnivået negativt, opprettholdes til tross for negative konsekvenser og er gjerne rettet mot å redusere ubehag (19). Reduksjon av symptomområdet fysisk aktivitet viser sammenheng med bedring av spiseforstyrrelsessymptomer (10-12).
Forskning på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser er i stor grad utført ved bruk av kvantitative forskningsmetoder. Få studier har undersøkt erfaringer med fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser hvor fysisk aktivitet er definert som symptom i lidelsen. Blant unntakene er en norsk studie, publisert over to artikler.
Studien illustrerer blant annet den paradoksale funksjonen fysisk aktivitet har for kvinner med anoreksi, og betydningen av fysisk aktivitet for følelsesregulering (20, 21). En kanadisk studie beskriver også erfaringer med fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser, men det framgår ikke hvorvidt fysisk aktivitet var del av informantenes symptombilde eller ikke (22).
Til tross for at fysisk aktivitet er et symptomområde med konsekvenser for forløp og prognose, er det lite kunnskap om erfaringer med fenomenet fysisk aktivitet blant personer hvor dette er en del av symptombildet. Denne transdiagnostiske studien vil derfor utforske følgende problemstilling: «Hvordan erfarer kvinner med spiseforstyrrelser, hvor problematisk aktivitet er vurdert å være et symptom i lidelsen, fenomenet fysisk aktivitet?» Hovedfokus vil være erfaringer i nåtid. Hensikten er å bidra til innsikt og forståelse for erfaringer med fenomenet fysisk aktivitet. Dette vil kunne bidra til å utvide det eksisterende kunnskapsgrunnlaget og utvikling av behandlingstilbudet.
Teoretisk rammeverk
Studien bygger på et helhetlig perspektiv på mennesket, og har hentet inspirasjon fra fenomenologi og salutogenese.
Innen fenomenologien rettes oppmerksomheten mot verden slik den erfares av subjektet. For å forstå erfaringer med et fenomen må vi gå til fenomenet selv, gjennom å utforske hvordan mennesker opplever dette i sin livsverden (23, 24). Salutogenesen framhever betydningen av den en-keltes historie og å ta personens erfaringer på alvor i søken etter ressurser og mulighetsrom for den enkelte (25).
Metode
Studien er gjennomført ved bruk av kvalitativ metode. Kvalitative forskningsmetoder er ansett som hensiktsmessige for å undersøke erfaringer og opplevelser med et fenomen (26).
Utvalg og rekruttering
Det ble foretatt et strategisk utvalg basert på følgende inklusjonskriterier:
Kvinner over 18 år. Diagnostisert med anoreksi eller bulimi. Mottar spesialisert behandling i sengepost/poliklinikk. Fysisk aktivitet er et av symptomområdene i spiseforstyrrelsen. Alvorlighetsgrad av problemene knyttet til fysisk aktivitet skal være definert som alvorlig. Forekomst av symptomområdet fysisk aktivitet og alvorlighetsgrad defineres gjennom en score på kartleggingsskjemaet Exercise and Eating Disorders i løpet av de siste to måneder på over 3,2.
Aktuelle kandidater fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien. Det ble understreket at de kunne trekke seg når som helst, og at dette ikke ville få konsekvenser for deres behandling. Alle de forespurte takket ja. Seks kvinner mellom 20 og 45 år ble inkludert. Både kvinner med anoreksi og bulimi er representert.
Datainnsamling
Datainnsamling ble utført av førsteforfatter ved bruk av semistrukturerte individualintervju (24). En person med egenerfaring bidro under utarbeiding av intervjuguiden. Intervjuene ble tatt opp på lydfil etter samtykke fra informantene, og transkribert ordrett.
Analyse
Datamaterialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering (26). Studiens medforfattere bidro i analysen. Ti foreløpige tema ble identifisert etter førstegangs gjennomlesning. Datamaterialet ble deretter gjennomgått systematisk for å identifisere meningsbærende enheter. Disse enhetene ble kodet og plassert i kodegrupper. De ulike kodegruppene ble sortert i subgrupper, før det ble laget kondensater i jeg-form for hver subgruppe. Kondensatene ble så skrevet om til analytisk tekst, og kodegruppene omgjort til resultatkategorier. Funnene ble til slutt validert opp imot det opprinnelige datamaterialet.
Tabell 1 gir skjematisk framstilling av an
