Denne artikkelen utforsker enslige mindreårige flyktningers overgang fra ungdomstid til voksenliv, i et anerkjennelsesperspektiv. Artikkelen bygger på intervjuer med 39 enslige mindreårige som hadde fått innvilget opphold. Barnevernskonteksten er relevant fordi de fleste enslige mindreårige får oppfølging fra barnevernet når de bosettes, og mange får ettervern i overgangen til og inn i voksenlivet (Paulsen et al. 2020). I artikkelen velger vi å bruke betegnelsen 'enslige mindreårige' også når ungdommene har passert 18 år. Betegnelsen viser til ungdom som kom til Norge som enslige mindreårige.
Organisering av tjenestetilbudet til enslige mindreårige varierer fra kommune til kommune (Lidén, Aasen, Seeberg & Staver, 2020; Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik & Valenta, 2018), men de aller fleste bosetter enslige mindreårige etter barnevernloven (Garvik, Paulsen & Berg, 2016). Hvilken instans som er ansvarlig for bosettingen gir konsekvenser for hvilken oppfølging enslige mindreårige får. Blant annet innebærer bosetting med hjemmel i barnevernloven at enslige mindreårige kan få ettervern i barnevernet, noe som ofte innebærer mer og tettere oppfølging enn den de får gjennom oppfølging fra andre tjenester (Garvik et al. 2016; Lidén et al. 2020). Samtidig omfatter tjenestetilbudet en rekke ulike kommunale tjenester - ikke bare bo- og omsorgstilbud. Forskning på feltet understreker betydningen av helhetlig oppfølging (Garvik et al. 2016; Svendsen & Berg, 2017; Thorshaug & Svendsen, 2014), og tett oppfølging i overgangen til voksenlivet (Paulsen et al. 2020).
Overgangen til voksenlivet er et viktig område i arbeidet med enslige mindreårige. De fleste enslige mindreårige som kommer til Norge er 15-16 år når de bosettes, noe som betyr at overgangen til voksenlivet kommer relativt raskt etter bosetting. Dette fører til at enslige mindreårige på kort tid skal lære norsk, bli kjent med det norske samfunnet, etablere seg i skole og/eller arbeidsliv, finne bolig og forberede seg på å ta valg som angår fremtiden. De skal lære et nytt språk og forholde seg til et ukjent samfunn, parallelt med forventningen om å bli selvstendige (Söderqvist, 2017). Overgangen til voksenlivet innebærer også endret rettslig status, fra enslig mindreårig til voksen, noe som for de fleste fører til annen (og ofte mindre) oppfølging. Altså vil enslige mindreårige være nødt til å håndtere mange store livsomveltninger samtidig når de skal møte voksenlivet (Söderqvist, Bülow & Sjöblom, 2015). Både i Norge og internasjonalt er det likevel forsket lite på enslige mindreåriges vei inn i voksenlivet (Marion & Paulsen, 2019).
De ansattes rolle overfor enslige mindreårige i overgangen til voksenlivet kan knyttes til «barnevernets forlengede foreldreskap», og viser barnevernets rolle som omsorgsgiver og leverandør av velferdstjenester (Tysnes & Kiik, 2015). I denne rollen må også ansatte prøve å finne en balanse mellom å yte tilstrekkelig og riktig hjelp, samtidig som hjelpen skal bidra til at ungdommen på sikt skal klare seg uten hjelp fra det offentlige. Selv om enslige mindreårige flyktninger er både ressurssterke og selvstendige, har de behov for voksenstøtte, omsorg og bearbeiding av traumatiske opplevelser. Denne dobbeltheten understreker at det ikke er noen motsetning mellom å være selvstendig og å ha behov for støtte - både praktisk, økonomisk og emosjonelt. Den samtidige oppmerksomheten på selvstendighet og støtte kan beskrives som et interdependence-perspektiv (Paulsen, 2017), og utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av selvstendighet. Interdependence tar hensyn til at ingen klarer seg helt selv, og at støtte fra nettverk og nære relasjoner er nødvendig for de fleste (Paulsen & Berg, 2016; Storø, 2018).
I denne artikkelen vil vi sette søkelys på enslige mindreåriges overgang til voksenlivet ut fra problemstillingen: Hvordan opplever enslige mindreårige overgangen til voksenlivet, og hvordan kan deres behov og utfordringer forstås i lys av anerkjennelsesteori? Med utgangspunkt i Honneths anerkjennelsesteori (1995) diskuterer vi på hvilken måte anerkjennelse eller manglende anerkjennelse kan påvirke enslige mindreåriges mulighet til integrering og deltakelse.
FORSKNING PÅ OVERGANG TIL VOKSENLIVET FOR ENSLIGE MINDREÅRIGE
Støttende sosiale nettverk er avgjørende for ungdom i overgangen til voksenlivet (Barry, 2010), og mangel på slik støtte gjør overgangen ekstra utfordrende (Marion, Paulsen & Goyette, 2017). Mange enslige mindreårige har begrenset tilgang på sosial støtte og har utfordringer med å opparbeide støttende nettverk (Eriksson, Wimelius & Ghazinour, 2018; Paulsen et al. 2020). De kan også føle på ensomhet og utrygghet i overgangen til voksenlivet (Lidén et al. 2020; Svendsen et al. 2018). Enslige mindreårige som er uten nære voksenrelasjoner i Norge vil være ekstra sårbare (Oppedal, Seglem & Jensen, 2009). For dem blir offentlige relasjoner og støttende vennerelasjoner ekstra viktig. Botiltak og skole kan spille en viktig rolle for integrering og nettverksbygging (Pastoor, 2017; Svendsen & Berg, 2017). Flere studier viser imidlertid at enslige mindreårige synes det er vanskelig å opparbeide seg vennenettverk, - særlig med norske ungdommer (Svendsen et al. 2018).
I forskning om ungdom i barnevernet kommer det fram at mange utfordringer og bekymringer kan bidra til å vanskeliggjøre og skygge for fremtidsfokus og målrettet arbeid med arbeid og utdanning i hverdagen (Paulsen, 2018). Sannsynligvis gjelder dette også for enslige mindreårige. De kan bære på bekymringer og tanker knyttet til både fortid, nåtid og framtid, og mange har opplevd traumer og strever med seinvirkninger (Berg & Tronstad, 2015). Noen kan også oppleve et stort press på å lykkes. Presset kan komme utenfra, i form av krav og forventninger fra familie eller storsamfunnet, men det kan også handle om deres egne forventninger. Noen kan oppleve press fra familie til å søke familiegjenforening (Paulsen et al. 2020), og bekymring for familien i utlandet kan være en belastning for enslige mindreårige (Oppedal et al. 2009; Thommessen, Corcoran & Todd, 2015). I tillegg har mange et usikkert oppholdsgrunnlag i Norge. Tanker omkring fullføring av skolegang og utdanning og valg og beslutninger de står overfor kan skape stress og bekymringer for framtida, noe som er psykisk belastende og gjør det vanskelig å konsentrere seg og legge planer for framtida.
ANERKJENNELSESTEORI SOM FORSTÅELSESRAMME
Intervjuene med de enslige mindreårige viser hvordan spørsmål knyttet til anerkjennelse er et sentralt punkt. Honneth (1995) mener alle mennesker kjemper om anerkjennelse i ulike sosiale fellesskap - enten det skjer i det private eller ute i samfunnet. Han bruker begrepet anerkjennelsessfærer og deler dem inn i tre; den private sfære, den rettslige sfære og den solidariske sfære. Utgangspunktet for Honneths anerkjennelsesteori er intersubjektivitet, som innebærer på at menneskers identitet skapes og utvikles i relasjon til andre.
Sammenhengen mellom sosial støtte og anerkjennelsesteori er spesielt relevant for enslige mindreårige fordi begrenset sosial støtte kan utfordre muligheten til anerkjennelse innenfor flere av anerkjennelsessfærene, og sosiale relasjoner er en forutsetning for gjensidighet. Teorien tydeliggjør sammenhengen mellom individet og samfunnsstrukturene som individet er en del av. Enslige mindreårige møter overgangen til voksenlivet som en del av et «system», noe som gjør at det er andre rammer for overgangen enn når ungdommer møter denne overgangen som en del av en familie.
Ifølge Honneth (1995) hviler grunnlaget for selvrealisering og reelt medborgerskap på tre former for anerkjennelse i hverdagslige relasjoner: kjærlighet, rettigheter og solidaritet. Kjærlighet (love) beskrives som det første steget i utviklingen av gjensidig anerkjennelse, og flere har påpekt at behovet for emosjonell anerkjennelse også er avgjørende for ungdommer i overgangen til voksenlivet (Paulsen & Thomas, 2018; Warming, 2014). Honneth knytter kjærlighet først og fremst til den private sfæren og primære relasjoner hvor det er sterke emosjonelle forbindelser mellom en liten gruppe mennesker. Enslige mindreårige er i en situasjon der de opplever mindre oppfølging og kontakt med omsorgspersoner og nære primære relasjoner. Mange har også mistet kontakten med foreldre, søsken og andre nære familiemedlemmer. Honneth (1995) framhever at nære relasjoner også kan være vennskapsrelasjoner og relasjoner mellom kjærester. Den første tiden i Norge vil mange av de viktige relasjonene være personer som enslige mindreårige møter i eller i forbindelse med det offentlige hjelpeapparatet. Vi utvider derfor forståelsen av «love» til å omhandle også emosjonell anerkjennelse fra offentlig ansatte omsorgspersoner. Det er sannsynlig at disse relasjonene i liten grad baseres på gjensidig avhengighet, og at relasjonene og brudd i disse relasjonene i stor grad påvirkes av omliggende strukturer. Samtidig er disse relasjonene viktige fordi de bidrar til å utvikle selvtillit, som Honneth mener er grunnlaget for de a
