De tre forfatterne har alle gjennomført sine doktorgradsprosjekter med empiri fra ulike sider ved slektsfosterhjem. Det startet for Amy Holtan sin del med et enkeltprosjekt om barns sosiale integrasjon i slektsfosterhjem (1998-2002), og ble senere utvidet til en longitudinell studie: «Utfall og opplevelse av fosterhjem» som de to andre forfatterne har basert sine avhandlinger på (Renee Thørnblad 2011 og Jeanette Skoglund 2018).
Bokas utvilsomme styrke er at denne effektforskningen settes inn i en sosial- og familiepolitisk ramme, samtidig som metodologiske utfordringer ved effektstudier reflekteres over på en nyansert og troverdig måte. Forfatterne framhever også at når slektsfosterhjem primært studeres som tiltak, nærmere presisert som en prekonstruert forståelse forankret i barnevernsfeltet, oppstår det en fare for at «forskningen reproduserer forforståelser, problemstillinger, begreper, teorier og logikker fra barnevernet og dermed ikke frambringer ny kunnskap som er uavhengig av barnevernsystemet» (side 61-62). Dette er etter min mening en særdeles viktig refleksjon knyttet til forskningen i et felt som har så stor definisjonsmakt og makt til å gripe inn i den private sfære som barnevernet har.
Den norske forskningen som forfatterne har bidratt med, hadde også sitt utgangspunkt i at Holtan som sakkyndig medlem av Fylkesnemnda ble konfrontert med både egne og praksisfeltets holdninger om å unngå fosterhjemsplasseringer i slekt. Dette er gjenkjennelig fra min egen praksis der det særlig var besteforeldres motiver og egnethet som ble dratt i tvil. Det er derfor prisverdig at en slik undring og erkjennelse resulterte i en longitudinell studie der barn som bor i fosterhjem er fulgt over en 20 års periode. Forfatterne framhever også opprinnelsen til slektsplasseringer i en internasjonal sammenheng, nemlig at slektsfosterhjem kunne sikre at barn fikk beholde sin kulturelle identitet. Dette
