Fysioterapeuten
07.12.2018
Innledning
Velferdsteknologi benyttes i økende grad innenfor helse- og omsorgsektoren for å bistå ulike brukergrupper til selvstendiggjøring, trygghet og mestring i hverdagslivet. Gjennom Nasjonal e-helsestrategi for 2017-2022 (1), har norske myndigheter en visjon om digitalisering av helse- og omsorgstjenesten for å gi en enklere, bedre og mer helhetlig tjeneste til innbyggerne. Samtidig påpekes det utfordringer på e-helseområdet knyttet til organisatoriske, kompetansemessige, juridiske, etiske og teknologiske aspekter. Effektiv nasjonal styring og gjennomføring av e-helsestrategien, krever kunnskap om dette komplekse samspillet - både om prosesser knyttet til utvikling og innføring av e-helseløsninger og effekten av å ta de i bruk (2). Innføring av velferdsteknologi inngår i denne satsningen, konkretisert gjennom Nasjonalt velferdsteknologiprogram (NVP) som forvaltes i samarbeid mellom Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse. Velferdsteknologi defineres som «teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne» (3). Tilfanget og utviklingen av velferdsteknologi øker raskt (4-5), med relevans for ulike målgrupper og tjenesteområder, eksempelvis fysioterapitjenester. Samtidig er det fortsatt begrenset kunnskap om hvordan velferdsteknologiløsninger kan være til nytte for barn og unge med funksjonsnedsettelser, og hvilke organisatoriske aspekter som er vesentlige i så måte (5-6).
NVP etablerte derfor i 2016 en tilskuddsordning for kommuner til utprøving av velferdsteknologi for denne målgruppen. Målsettingen var «å identifisere og prøve ut kommersielt tilgjengelig velferdsteknologi, slik at barn og unge med nedsatt funksjonsevne enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter» (7). Med begrepet funksjonsevne menes sanser, bevegelighet, fysiske og/eller kognitive funksjoner (8). Barn og unge med funksjonsnedsettelser er en heterogen gruppe med variasjoner i funksjonsnivå og med ulike behov for hjelp og assistanse fra familie, skole og/eller andre tjenesteytere. De kan ha utfordringer i forhold til kommunikasjon, sosial samhandling, struktur og planlegging, tidsforståelse og mestring av aktiviteter (4, 9-10). Mange har behov for bistand i et livslangt perspektiv, hvor velferdsteknologi kan være et verktøy til støtte i utføring av daglige gjøremål, kommunikasjon og sosial deltakelse.
Det finnes foreløpig et begrenset antall utprøvinger av velferdsteknologi for barn og unge som er systematisk dokumentert, evaluert eller forsket på (5-6). Tilskuddsordningen skal stimulere til utprøvingsprosjekter som øker kunnskapen om muligheter og utfordringer ved bruk av velferdsteknologi for denne målgruppen. Per 2017 har fire kommuner fått tilskudd fra NVP: Drammen, Horten, Risør og Sandnes. Nasjonalt senter for e-helseforskning (NSE) har i samarbeid med Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse gjennomført forsknings- og utredningsprosjekter i forbindelse med utprøving av velferdsteknologi i de respektive kommunene (6, 9, 11). En kvalitativ forskningsstudie tilknyttet utprøvingsprosjektene i Horten og Drammen utforsket familienes erfaringer med bruk av velferdsteknologi til støtte og hjelp for barn og unge med funksjonsnedsettelser (9). Studien viser at velferdsteknologi innehar stort potensiale for denne målgruppen, og at teknologiene som ble prøvd ut bidro til økt deltakelse og mestring av aktiviteter og daglige gjøremål. Dette kom til uttrykk gjennom økt selvstendighet, bedre struktur, kontroll og forutsigbarhet, samt sosial deltakelse og utvikling av språklige ferdigheter. Teknologiene understøttet dessuten behov for trygghet, avlastning og lek, og inngikk som et normaliserende element i barnas dagligliv. Samtidig var det utfordringer knyttet til teknologiske, organisatoriske og sosiale/individuelle aspekter. En grunnleggende forutsetning er at det tas utgangspunkt i brukerens individuelle behov, ressurser og forutsetninger, ved å kartlegge både barnets og familiens behov, motivasjon og kompetanse (9). Brukerperspektivet alene fører imidlertid ikke fram til implementering av velferdsteknologi i seg selv (11). Det er behov for mer kunnskap om hvilke organisatoriske forutsetninger som må ligge til grunn for å få til en vellykket innføring av velferdsteknologi som integrert del av tjenestetilbudet, og erfaringer fra de fagpersoner og tjenester som er involvert i implementering av velferdsteknologiske løsninger.
Artikkelen bygger på de foregående studiene knyttet til utprøvingen av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser i de fire tilskuddskommunene. Basert på en kvalitativ studie av fagpersoners erfaringer med utprøvingen, er hensikten her å belyse de organisatoriske forutsetningene for vellykket innføring av velferdsteknologi på kommunalt nivå for barn og unge med funksjonsnedsettelser1. Kommunene har prøvd ut velferdsteknologi for en heterogen målgruppe med ulike funksjonsnedsettelser og diagnoser, primært av kognitiv karakter. Deltakerne er i alder 8-29 år, hvorav flesteparten bor sammen med foreldre/foresatte.
1 Det er sett på kommunenes organisatoriske erfaringer underveis i utprøvingsprosjektene. Prosjektene var fortsatt pågående ved studiens avslutning.
2 For oversikt over teknologiene, se Trondsen, M.V., Knarvik, U. (2017) og Rotvold, G-H., Knarvik, U., Trondsen, M.V. (2018).
De har ulike ressurser og behov, og det har vært prøvd ut forskjellige typer velferdsteknologi basert på kartlegging av den enkeltes situasjon. Utprøvingsprosjektene er forankret i et samarbeid mellom flere etater (oppvekst, helse- og omsorg, kultur og fritid), selv om de er organisatorisk plassert i en etat. Prosjektene inkluderer ulike tjenesteytere, eksempelvis vernepleiere, fysio-, ergo- og miljøterapeuter, lærere, spesial- og barnevernspedagoger. Samlet sett har kommunene prøvd ut velferdsteknologi innenfor fem områder2: 1) Språk- og kommunikasjonsteknologi, 2) Pedagogiske spill og lek, 3) Teknologi til tid, planlegging og struktur, 4) Lokaliseringsteknologi og 5) Samhandlingsteknologi. I artikkelen drøftes organisatoriske aspekter på tvers av teknologiene.
Teoretisk rammeverk og begrepsavklaringer
Som rammeverk benyttes Greenhalgh et al. (2017) og deres nivåinndeling (mikro-, meso- og makro-nivå) i studier av organisatoriske utfordringer når helse- og omsorgsteknologiske tjenester skal oppskaleres, spres og gjøres bærekraftige (12). Videre har vi brukt Prosjektveiviseren (13) som analyseverktøy; en prosjektmodell for styring av digitaliseringsprosjekter i offentlige virksomheter utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Modellen skisserer fire overordnede prinsipper for vellykket implementering: a) kontinuerlig forretningsmessig forankring, b) definerte roller og ansvar, c) prosjektenes produkter/ leveranser og d) avviksledelse. I vår sammenheng er det mer relevant å snakke om ledelse enn avviksledelse. Basert på modellen presenteres funnene ved hjelp av tre perspektiver: brukerperspektivet, tilretteleggerpersp
Gå til medietNVP etablerte derfor i 2016 en tilskuddsordning for kommuner til utprøving av velferdsteknologi for denne målgruppen. Målsettingen var «å identifisere og prøve ut kommersielt tilgjengelig velferdsteknologi, slik at barn og unge med nedsatt funksjonsevne enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter» (7). Med begrepet funksjonsevne menes sanser, bevegelighet, fysiske og/eller kognitive funksjoner (8). Barn og unge med funksjonsnedsettelser er en heterogen gruppe med variasjoner i funksjonsnivå og med ulike behov for hjelp og assistanse fra familie, skole og/eller andre tjenesteytere. De kan ha utfordringer i forhold til kommunikasjon, sosial samhandling, struktur og planlegging, tidsforståelse og mestring av aktiviteter (4, 9-10). Mange har behov for bistand i et livslangt perspektiv, hvor velferdsteknologi kan være et verktøy til støtte i utføring av daglige gjøremål, kommunikasjon og sosial deltakelse.
Det finnes foreløpig et begrenset antall utprøvinger av velferdsteknologi for barn og unge som er systematisk dokumentert, evaluert eller forsket på (5-6). Tilskuddsordningen skal stimulere til utprøvingsprosjekter som øker kunnskapen om muligheter og utfordringer ved bruk av velferdsteknologi for denne målgruppen. Per 2017 har fire kommuner fått tilskudd fra NVP: Drammen, Horten, Risør og Sandnes. Nasjonalt senter for e-helseforskning (NSE) har i samarbeid med Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse gjennomført forsknings- og utredningsprosjekter i forbindelse med utprøving av velferdsteknologi i de respektive kommunene (6, 9, 11). En kvalitativ forskningsstudie tilknyttet utprøvingsprosjektene i Horten og Drammen utforsket familienes erfaringer med bruk av velferdsteknologi til støtte og hjelp for barn og unge med funksjonsnedsettelser (9). Studien viser at velferdsteknologi innehar stort potensiale for denne målgruppen, og at teknologiene som ble prøvd ut bidro til økt deltakelse og mestring av aktiviteter og daglige gjøremål. Dette kom til uttrykk gjennom økt selvstendighet, bedre struktur, kontroll og forutsigbarhet, samt sosial deltakelse og utvikling av språklige ferdigheter. Teknologiene understøttet dessuten behov for trygghet, avlastning og lek, og inngikk som et normaliserende element i barnas dagligliv. Samtidig var det utfordringer knyttet til teknologiske, organisatoriske og sosiale/individuelle aspekter. En grunnleggende forutsetning er at det tas utgangspunkt i brukerens individuelle behov, ressurser og forutsetninger, ved å kartlegge både barnets og familiens behov, motivasjon og kompetanse (9). Brukerperspektivet alene fører imidlertid ikke fram til implementering av velferdsteknologi i seg selv (11). Det er behov for mer kunnskap om hvilke organisatoriske forutsetninger som må ligge til grunn for å få til en vellykket innføring av velferdsteknologi som integrert del av tjenestetilbudet, og erfaringer fra de fagpersoner og tjenester som er involvert i implementering av velferdsteknologiske løsninger.
Artikkelen bygger på de foregående studiene knyttet til utprøvingen av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser i de fire tilskuddskommunene. Basert på en kvalitativ studie av fagpersoners erfaringer med utprøvingen, er hensikten her å belyse de organisatoriske forutsetningene for vellykket innføring av velferdsteknologi på kommunalt nivå for barn og unge med funksjonsnedsettelser1. Kommunene har prøvd ut velferdsteknologi for en heterogen målgruppe med ulike funksjonsnedsettelser og diagnoser, primært av kognitiv karakter. Deltakerne er i alder 8-29 år, hvorav flesteparten bor sammen med foreldre/foresatte.
1 Det er sett på kommunenes organisatoriske erfaringer underveis i utprøvingsprosjektene. Prosjektene var fortsatt pågående ved studiens avslutning.
2 For oversikt over teknologiene, se Trondsen, M.V., Knarvik, U. (2017) og Rotvold, G-H., Knarvik, U., Trondsen, M.V. (2018).
De har ulike ressurser og behov, og det har vært prøvd ut forskjellige typer velferdsteknologi basert på kartlegging av den enkeltes situasjon. Utprøvingsprosjektene er forankret i et samarbeid mellom flere etater (oppvekst, helse- og omsorg, kultur og fritid), selv om de er organisatorisk plassert i en etat. Prosjektene inkluderer ulike tjenesteytere, eksempelvis vernepleiere, fysio-, ergo- og miljøterapeuter, lærere, spesial- og barnevernspedagoger. Samlet sett har kommunene prøvd ut velferdsteknologi innenfor fem områder2: 1) Språk- og kommunikasjonsteknologi, 2) Pedagogiske spill og lek, 3) Teknologi til tid, planlegging og struktur, 4) Lokaliseringsteknologi og 5) Samhandlingsteknologi. I artikkelen drøftes organisatoriske aspekter på tvers av teknologiene.
Teoretisk rammeverk og begrepsavklaringer
Som rammeverk benyttes Greenhalgh et al. (2017) og deres nivåinndeling (mikro-, meso- og makro-nivå) i studier av organisatoriske utfordringer når helse- og omsorgsteknologiske tjenester skal oppskaleres, spres og gjøres bærekraftige (12). Videre har vi brukt Prosjektveiviseren (13) som analyseverktøy; en prosjektmodell for styring av digitaliseringsprosjekter i offentlige virksomheter utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Modellen skisserer fire overordnede prinsipper for vellykket implementering: a) kontinuerlig forretningsmessig forankring, b) definerte roller og ansvar, c) prosjektenes produkter/ leveranser og d) avviksledelse. I vår sammenheng er det mer relevant å snakke om ledelse enn avviksledelse. Basert på modellen presenteres funnene ved hjelp av tre perspektiver: brukerperspektivet, tilretteleggerpersp
