Fysioterapeuten
09.11.2018
Innledning Organisert idrett er blant de mest utbredte fritidsaktivitetene blant norske ungdommer (1). Idrettsdeltakelse i barne- og ungdomsår
gir mange helsegevinster: Forbedrer fysisk
form, forebygger overvekt og livsstilssykdommer,
og stimulerer til vekst og motorisk
utvikling. Mental helse, emosjonelt og
sosialt liv påvirkes positivt (2). Jo lengre
opp i ungdomsårene en deltar i idrett, desto
større er sjansen for et aktivt voksenliv (3).
Samtidig er det slik at en betydelig andel
idrettsaktiv ungdom får skader (4), særlig i
ballidrettene fotball og håndball (5), og skadeforekomsten
er høyere blant ungdom enn
hos barn (2, 4, 6). Ungdomstiden kjennetegnes
av vekst- og modningsprosesser med
økt lengdevekst, muskelmasse og fettmasse,
samt modning av skjelettstruktur (4, 7).
Perioden kan bety forandringer i treningsmengde
og -intensitet. Økt treningsbelastning,
flere og tøffere konkurranser og dueller,
tidlig spesialisering hos ungdom i vekst,
kombinert med manglende forberedelse til
større fysisk belastning predisponerer barn
og unge for både akutte skader og belastningsskader
(4, 6-8).
En skade kan ha mange negative kortog
langvarige konsekvenser. Skader øker
risiko for ny skade (9), noen typer skader
predisponerer for tidlig utvikling av artrose
(10), og risiko for fremtidige smerteplager
i muskel-skjelettapparatet øker (4, 9). Skader
gir begrensninger i idrettsdeltakelse og
risiko for påfølgende sosiale og emosjonelle
utfordringer, samt tid- og kostnadskrevende behandling (2, 4). Sett fra et folkehelseperspektiv kan skader i ungdomstiden påvirke muligheter for fysisk aktivitet og opprettholdelse av funksjonsnivå senere i livet negativt. Samfunnsøkonomisk er idrettsskader en byrde for helsevesenet både umiddelbart etter en skade og på lang sikt (5).
Skadeforebyggingstiltak har vist seg å gi betydelig reduksjon av skadeforekomst blant unge håndball- og fotballspillere (6, 11-13). Det rapporteres imidlertid om lite bruk av forebyggingstiltak på grasrotplan (14-16). Implementering av tiltak viser seg å være utfordrende (17), og kunnskap om hvordan forskningsbasert skadeforebygging effektivt kan innføres i breddeidretten er begrenset. På tross av at folkehelse og forebyggingsarbeid er et sentralt satsningsområde i norsk helsepolitikk er skadeforebygging i idretten lite synlig i helse- og idrettspolitiske dokumenter (1, 18-21).
I Norge baseres aldersbestemt- og breddeidrett hovedsakelig på frivillighet og dugnadsarbeid, og det er sjelden formelle utdannings- og kompetansekrav til trenere, samt sparsomt med ressurser tilknyttet medisinsk oppfølging (22). Fysioterapeuter er, med sin kunnskap om bevegelsesutvikling, fysisk aktivitet, forebygging/behandling av skader og folkehelsearbeid, godt kvalifisert til å jobbe med barn og unge i idrett. Denne kunnskapen virker imidlertid lite systematisk benyttet.
Formål
Formålet med studien er å bedre forståelsen for hvordan fysioterapeuters kompetanse kan bli mer benyttet i skadeforebyggende arbeid i ungdomsidretten. Artikkelens problemstilling er: «Hvordan bruke ungdomstreneres erfaringer til å bedre det skadeforebyggende arbeidet i ungdomsidretten?»
Teoretisk bakgrunn
Øvelsesbaserte oppvarmings- og treningsprogrammer med fokus på balanse, styrke, nevromuskulær kontroll, vending- og landingsteknikk kan redusere skader hos unge håndball- og fotballspillere med opptil 5060 % (6, 11-13). Tiltakene må gjennomføres jevnlig over tid for å oppnå effekt. Effekten samsvarer med gjennomføringsrate, og ved flere enn 1,5 gjennomsnittlige gjennomføringer per uke gjennom en sesong bedres effekten betraktelig (22-24). Også belastningsstyring er et sentralt forebyggingstiltak mot vekst- og belastningsrelaterte plager. Gradvis økning av intensitet/mengde, samt variasjon i belastning og totalbelastning over tid er viktig (4, 7, 8). Skadeforebyggende tiltak bedrer muskelstyrke, hurtighet, kraft, koordinasjon og balanse, noe som kan ha prestasjonsfremmende virkninger. Denne bieffekten øker motivasjonen for å gjennomføre skadeforebygging (8, 14, 15, 25).
Det ser ut til at eksisterende forskningskunnskap om skadeforebygging i liten grad når ut til trenere (14, 26, 27) og blir lite brukt i praksis (26, 16). Lavt kunnskapsnivå og/eller negative holdninger er identifisert som hindringer for trenere i gjennomføring av skadeforebygging (14, 25). Skadeforebyggingstiltak som læres gjennom teoretisk og praktisk undervisning virker å fungere bedre enn internett, DVD og brosjyrer (22). Undervisningen bør fokusere på praktisk gjennomgang av øvelser, modifikasjoner for individuell tilpasning, kunnskap om ungdommers utviklingstrekk og forståelse for hvorfor skadeforebyggingstiltak har effekt på skader og prestasjon (8, 22, 24). Fysioterapeuter pekes på som særlig godt kvalifiserte ressurspersoner grunnet sin kunnskap om motorisk utvikling sett i sammenheng med bevegelse og funksjon, samt praktisk gjennomføring av øvelser og pedagogiske aspekter ved veiledning og kunnskapsdeling (15, 25, 27).
Metode
Framgangsmåte
Informantene ble strategisk valgt. Vi ønsket håndball- eller fotballtrenere som trener aldersgruppen 14-18 år. Trenere fra satsingslag/elitelag ble ekskludert, da vi tror at satsingslag i ungdomsidretten potensielt har tilgang på flere ressurser enn lag med breddefokus. En tredjeperson med kjennskap til et idrettsmiljø foreslo to aktuelle trenere, som deretter ble kontaktet med informasjon og forespørsel om deltakelse. De to forespurte trenerne takket ja. Begge informantene var frivillige, erfarne ballsporttrenere som hadde tatt flere trenerkurs. To semistrukturerte intervjuer på 47-56 minutter ble gjennomført. Intervjuguide ble utarbeidet i forkant og benyttet under intervjuene. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert.
Analyse
Analysen bygger på Malteruds metode for tekstkondensering (28). Materialet ble først inndelt i fire kodegrupper: «organisering», «kunnskap/kompetanse», «fysioterapeutens involvering» og «skader/skadeforebygging i klubben». Materiale ansett som irrelevant for problemstillingen ble ekskludert. Videre ble datamaterialet sortert til undergrupper etter meningsinnhold. Det ble så laget kondensat av hver
Gå til medietform, forebygger overvekt og livsstilssykdommer,
og stimulerer til vekst og motorisk
utvikling. Mental helse, emosjonelt og
sosialt liv påvirkes positivt (2). Jo lengre
opp i ungdomsårene en deltar i idrett, desto
større er sjansen for et aktivt voksenliv (3).
Samtidig er det slik at en betydelig andel
idrettsaktiv ungdom får skader (4), særlig i
ballidrettene fotball og håndball (5), og skadeforekomsten
er høyere blant ungdom enn
hos barn (2, 4, 6). Ungdomstiden kjennetegnes
av vekst- og modningsprosesser med
økt lengdevekst, muskelmasse og fettmasse,
samt modning av skjelettstruktur (4, 7).
Perioden kan bety forandringer i treningsmengde
og -intensitet. Økt treningsbelastning,
flere og tøffere konkurranser og dueller,
tidlig spesialisering hos ungdom i vekst,
kombinert med manglende forberedelse til
større fysisk belastning predisponerer barn
og unge for både akutte skader og belastningsskader
(4, 6-8).
En skade kan ha mange negative kortog
langvarige konsekvenser. Skader øker
risiko for ny skade (9), noen typer skader
predisponerer for tidlig utvikling av artrose
(10), og risiko for fremtidige smerteplager
i muskel-skjelettapparatet øker (4, 9). Skader
gir begrensninger i idrettsdeltakelse og
risiko for påfølgende sosiale og emosjonelle
utfordringer, samt tid- og kostnadskrevende behandling (2, 4). Sett fra et folkehelseperspektiv kan skader i ungdomstiden påvirke muligheter for fysisk aktivitet og opprettholdelse av funksjonsnivå senere i livet negativt. Samfunnsøkonomisk er idrettsskader en byrde for helsevesenet både umiddelbart etter en skade og på lang sikt (5).
Skadeforebyggingstiltak har vist seg å gi betydelig reduksjon av skadeforekomst blant unge håndball- og fotballspillere (6, 11-13). Det rapporteres imidlertid om lite bruk av forebyggingstiltak på grasrotplan (14-16). Implementering av tiltak viser seg å være utfordrende (17), og kunnskap om hvordan forskningsbasert skadeforebygging effektivt kan innføres i breddeidretten er begrenset. På tross av at folkehelse og forebyggingsarbeid er et sentralt satsningsområde i norsk helsepolitikk er skadeforebygging i idretten lite synlig i helse- og idrettspolitiske dokumenter (1, 18-21).
I Norge baseres aldersbestemt- og breddeidrett hovedsakelig på frivillighet og dugnadsarbeid, og det er sjelden formelle utdannings- og kompetansekrav til trenere, samt sparsomt med ressurser tilknyttet medisinsk oppfølging (22). Fysioterapeuter er, med sin kunnskap om bevegelsesutvikling, fysisk aktivitet, forebygging/behandling av skader og folkehelsearbeid, godt kvalifisert til å jobbe med barn og unge i idrett. Denne kunnskapen virker imidlertid lite systematisk benyttet.
Formål
Formålet med studien er å bedre forståelsen for hvordan fysioterapeuters kompetanse kan bli mer benyttet i skadeforebyggende arbeid i ungdomsidretten. Artikkelens problemstilling er: «Hvordan bruke ungdomstreneres erfaringer til å bedre det skadeforebyggende arbeidet i ungdomsidretten?»
Teoretisk bakgrunn
Øvelsesbaserte oppvarmings- og treningsprogrammer med fokus på balanse, styrke, nevromuskulær kontroll, vending- og landingsteknikk kan redusere skader hos unge håndball- og fotballspillere med opptil 5060 % (6, 11-13). Tiltakene må gjennomføres jevnlig over tid for å oppnå effekt. Effekten samsvarer med gjennomføringsrate, og ved flere enn 1,5 gjennomsnittlige gjennomføringer per uke gjennom en sesong bedres effekten betraktelig (22-24). Også belastningsstyring er et sentralt forebyggingstiltak mot vekst- og belastningsrelaterte plager. Gradvis økning av intensitet/mengde, samt variasjon i belastning og totalbelastning over tid er viktig (4, 7, 8). Skadeforebyggende tiltak bedrer muskelstyrke, hurtighet, kraft, koordinasjon og balanse, noe som kan ha prestasjonsfremmende virkninger. Denne bieffekten øker motivasjonen for å gjennomføre skadeforebygging (8, 14, 15, 25).
Det ser ut til at eksisterende forskningskunnskap om skadeforebygging i liten grad når ut til trenere (14, 26, 27) og blir lite brukt i praksis (26, 16). Lavt kunnskapsnivå og/eller negative holdninger er identifisert som hindringer for trenere i gjennomføring av skadeforebygging (14, 25). Skadeforebyggingstiltak som læres gjennom teoretisk og praktisk undervisning virker å fungere bedre enn internett, DVD og brosjyrer (22). Undervisningen bør fokusere på praktisk gjennomgang av øvelser, modifikasjoner for individuell tilpasning, kunnskap om ungdommers utviklingstrekk og forståelse for hvorfor skadeforebyggingstiltak har effekt på skader og prestasjon (8, 22, 24). Fysioterapeuter pekes på som særlig godt kvalifiserte ressurspersoner grunnet sin kunnskap om motorisk utvikling sett i sammenheng med bevegelse og funksjon, samt praktisk gjennomføring av øvelser og pedagogiske aspekter ved veiledning og kunnskapsdeling (15, 25, 27).
Metode
Framgangsmåte
Informantene ble strategisk valgt. Vi ønsket håndball- eller fotballtrenere som trener aldersgruppen 14-18 år. Trenere fra satsingslag/elitelag ble ekskludert, da vi tror at satsingslag i ungdomsidretten potensielt har tilgang på flere ressurser enn lag med breddefokus. En tredjeperson med kjennskap til et idrettsmiljø foreslo to aktuelle trenere, som deretter ble kontaktet med informasjon og forespørsel om deltakelse. De to forespurte trenerne takket ja. Begge informantene var frivillige, erfarne ballsporttrenere som hadde tatt flere trenerkurs. To semistrukturerte intervjuer på 47-56 minutter ble gjennomført. Intervjuguide ble utarbeidet i forkant og benyttet under intervjuene. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert.
Analyse
Analysen bygger på Malteruds metode for tekstkondensering (28). Materialet ble først inndelt i fire kodegrupper: «organisering», «kunnskap/kompetanse», «fysioterapeutens involvering» og «skader/skadeforebygging i klubben». Materiale ansett som irrelevant for problemstillingen ble ekskludert. Videre ble datamaterialet sortert til undergrupper etter meningsinnhold. Det ble så laget kondensat av hver
