Fysioterapeuten
26.02.2020
Glimt fra norsk fysioterapihistorie er valgt fra et omfattende historisk materiale forfatteren har samlet i årenes løp om vår yrkesgruppe helt fra fysioterapifagets begynnelse i Norge på 1890-tallet. Målet med disse glimtene er å skape interesse for sammenhenger mellom fortid og nåtid, i håp om å gjøre oss bedre rustet for fremtidens utfordringer.
Tema for dette andre glimtet er fortsatt fysioterapeuters undersøkelse og vurderingskompetanse. Her tar jeg opp tråden fra det første essayet (1) og følger opp med å kommentere foredraget «Legens syn på sykegymnastens arbeid» av Ove Mellbye på landsmøtet i Norske Sykegymnasters Landsforbund 1949.
Legens syn på sykegymnastens arbeid
Mellbye startet innlegget med å peke på at legers kunnskap om sykegymnastikk varierte betydelig, noe han kom tilbake til og kalte et «ømt punkt». Han viste videre til store forandringer i sykegymnastenes arbeidssituasjon etter den 2.verdenskrig, og gjennom hele foredraget fremholdt han sykegymnastenes kompetanse som viktig på stadig flere områder, ikke minst i forbindelse med «yrkesmyalgier» og «psykosomatiske» lidelser. For øvrig presenterte han seg som en varm talsmann for et nært samarbeid mellom leger og sykegymnaster.
Undersøkelse og oppgavefordeling
Mellbyes mange betraktninger om arbeidsog ansvarsfordelingen mellom leger og sykegymnaster er verdt å stoppe opp ved. Ta dette utsagnet i en omtale av yrkesmyalgier:
«Diagnosen er i alminnelighet ikke så vanskelig for legen, kanskje litt for lett, så begrepet blir regnet for en sekk hvor alle nakke-, skulder-, armlidelser ganske enkelt plasseres. Men sykdommen må analyseres nærmere, både av legen og iallfall av sykegymnasten, som må gjøre seg opp en mening om det kan foreligge eller utvikles en eventuelt annen tilstand ...» (3:198; min utheving).
Ettersom diagnostikk rangerer høyest i helsevesenets oppgavehierarki er Mellbyes utsagn overraskende. Å sette en diagnose er ideelt sett siste ledd i utredningen av den enkelte pasient, men her snus rekkefølgen på hodet: først diagnose, så analyse. Dermed fremstilles diagnostikk primært som et rent klassifiseringsspørsmål, som om det simpelthen dreide seg om å velge diagnostiske
betegnelser - merkelapper - fra en liste over mulige alternativer.
Ser vi på betegnelsen «yrkesmyalgi», består den av ordene «yrke» og «myalgi», og den viser bokstavelig talt til plager i muskulaturen relatert til arbeid. «Myalgi» er i seg selv en typisk symptomdiagnose og dermed nokså intetsigende. Det dreier seg om en ren oversettelse av pasientens beskrivelse, jf. gresk myo-, muskler og -algi, smerter.
Når Mellbye viste til «en sekk hvor alle nakke-, skulder-, armlidelser ganske enkelt plasseres», har vi med en svært grov sekkebetegnelse å gjøre; den favnet alle slags plager lokalisert til nakke, skulder og arm. Store deler av teksten i foredraget står i kontrast til dette, for der markerte han tydelig at betegnelsen «yrkesmyalgi» omfattet en rekke forskjelligartete tilstander.
Til og med i avsnittene før sitatet over, ga Mellbye uttrykk for at yrkesmyalgiene handlet om plager og problemer med «mange årsaksfaktorer», og han presiserte at de fantes «i alle grader fra den ukompliserte myalgi til de komplekse psykosomatiske tilstander, nevrosene» (3:198). Det er med andre ord et misforhold mellom den diagnostiske betegnelsen han benyttet, og den forståelsen av pasientenes problemer han formidlet.
Uansett, Mellbye var ikke av den oppfatning at hans oppgave var fullført når en diagnostisk betegnelse var valgt, for - som han sa - «sykdommen må analyseres nærmere». Og i den sammenheng nevnte han både lege og sykegymnast. Han ga til og med sykegymnasten et særlig ansvar for denne analysen (jf. «iallfall»). I fortsettelsen utdypes dette ansvaret:
«I det hele bør sykegymnastene selv forsøke å finne de feil som eventuelt kan påvirkes ved behandling, og om mulig drøfte funnene med den behandlende lege» (3:199).
Her ser vi et eksempel på den dobbelthet som har preget vurderingen av sykegymnasters funksjon og rolle i fysioterapiens historie: Sykegymnasten tilskrives selvstendighet og reell diagnostisk kompetanse, men legen fremstår likevel som den egentlige diagnostiker i tråd med lovverkets ord. Tilsvarende utsagn fins det flere av, som dette:
«Det er innlysende at det kreves en utvelgelse av pasientene gjennom legen.
Legen kommer først i kontakt med pasienten og kan vurdere for og imot fysikalsk behandling. ... Svært ofte vil sykegymnasten få den største og tyngste del av lasset å trekke. Det sier seg selv at i den korte tid pasienten er i kontakt med legen, skjer det kanskje mindre enn i den rekke behandlingsseanser sykegymnasten gir pasienten. Det kan bli en betydelig større fordypelse i pasientens psyke og vanskeligheter, og også større mulighet til å hjelpe pasienten» (3:196-7).
Da Mellbye tok legers rolle som primærkontakt for gitt, var han på linje med tidens tenkning. Det er først i de senere tiår at denne rollen er utfordret, noe vi kommer tilbake til. I et profesjonsperspektiv er det verdt å merke seg at Mellbye samme
Gå til medietLegens syn på sykegymnastens arbeid
Mellbye startet innlegget med å peke på at legers kunnskap om sykegymnastikk varierte betydelig, noe han kom tilbake til og kalte et «ømt punkt». Han viste videre til store forandringer i sykegymnastenes arbeidssituasjon etter den 2.verdenskrig, og gjennom hele foredraget fremholdt han sykegymnastenes kompetanse som viktig på stadig flere områder, ikke minst i forbindelse med «yrkesmyalgier» og «psykosomatiske» lidelser. For øvrig presenterte han seg som en varm talsmann for et nært samarbeid mellom leger og sykegymnaster.
Undersøkelse og oppgavefordeling
Mellbyes mange betraktninger om arbeidsog ansvarsfordelingen mellom leger og sykegymnaster er verdt å stoppe opp ved. Ta dette utsagnet i en omtale av yrkesmyalgier:
«Diagnosen er i alminnelighet ikke så vanskelig for legen, kanskje litt for lett, så begrepet blir regnet for en sekk hvor alle nakke-, skulder-, armlidelser ganske enkelt plasseres. Men sykdommen må analyseres nærmere, både av legen og iallfall av sykegymnasten, som må gjøre seg opp en mening om det kan foreligge eller utvikles en eventuelt annen tilstand ...» (3:198; min utheving).
Ettersom diagnostikk rangerer høyest i helsevesenets oppgavehierarki er Mellbyes utsagn overraskende. Å sette en diagnose er ideelt sett siste ledd i utredningen av den enkelte pasient, men her snus rekkefølgen på hodet: først diagnose, så analyse. Dermed fremstilles diagnostikk primært som et rent klassifiseringsspørsmål, som om det simpelthen dreide seg om å velge diagnostiske
betegnelser - merkelapper - fra en liste over mulige alternativer.
Ser vi på betegnelsen «yrkesmyalgi», består den av ordene «yrke» og «myalgi», og den viser bokstavelig talt til plager i muskulaturen relatert til arbeid. «Myalgi» er i seg selv en typisk symptomdiagnose og dermed nokså intetsigende. Det dreier seg om en ren oversettelse av pasientens beskrivelse, jf. gresk myo-, muskler og -algi, smerter.
Når Mellbye viste til «en sekk hvor alle nakke-, skulder-, armlidelser ganske enkelt plasseres», har vi med en svært grov sekkebetegnelse å gjøre; den favnet alle slags plager lokalisert til nakke, skulder og arm. Store deler av teksten i foredraget står i kontrast til dette, for der markerte han tydelig at betegnelsen «yrkesmyalgi» omfattet en rekke forskjelligartete tilstander.
Til og med i avsnittene før sitatet over, ga Mellbye uttrykk for at yrkesmyalgiene handlet om plager og problemer med «mange årsaksfaktorer», og han presiserte at de fantes «i alle grader fra den ukompliserte myalgi til de komplekse psykosomatiske tilstander, nevrosene» (3:198). Det er med andre ord et misforhold mellom den diagnostiske betegnelsen han benyttet, og den forståelsen av pasientenes problemer han formidlet.
Uansett, Mellbye var ikke av den oppfatning at hans oppgave var fullført når en diagnostisk betegnelse var valgt, for - som han sa - «sykdommen må analyseres nærmere». Og i den sammenheng nevnte han både lege og sykegymnast. Han ga til og med sykegymnasten et særlig ansvar for denne analysen (jf. «iallfall»). I fortsettelsen utdypes dette ansvaret:
«I det hele bør sykegymnastene selv forsøke å finne de feil som eventuelt kan påvirkes ved behandling, og om mulig drøfte funnene med den behandlende lege» (3:199).
Her ser vi et eksempel på den dobbelthet som har preget vurderingen av sykegymnasters funksjon og rolle i fysioterapiens historie: Sykegymnasten tilskrives selvstendighet og reell diagnostisk kompetanse, men legen fremstår likevel som den egentlige diagnostiker i tråd med lovverkets ord. Tilsvarende utsagn fins det flere av, som dette:
«Det er innlysende at det kreves en utvelgelse av pasientene gjennom legen.
Legen kommer først i kontakt med pasienten og kan vurdere for og imot fysikalsk behandling. ... Svært ofte vil sykegymnasten få den største og tyngste del av lasset å trekke. Det sier seg selv at i den korte tid pasienten er i kontakt med legen, skjer det kanskje mindre enn i den rekke behandlingsseanser sykegymnasten gir pasienten. Det kan bli en betydelig større fordypelse i pasientens psyke og vanskeligheter, og også større mulighet til å hjelpe pasienten» (3:196-7).
Da Mellbye tok legers rolle som primærkontakt for gitt, var han på linje med tidens tenkning. Det er først i de senere tiår at denne rollen er utfordret, noe vi kommer tilbake til. I et profesjonsperspektiv er det verdt å merke seg at Mellbye samme
