Fysioterapeuten
08.06.2018
«Jeg klarer bare ikke å gå på jobben mer. Tanken på at jeg skal gå opp trappa der, møte kollegene, får det til å knyte seg i mellomgulvet. Jeg får ikke puste, jeg blir kvalm. Ja, bare det å se for meg at jeg skal sette meg i bilen og kjøre til jobben, setter meg helt ut. Jeg har det ikke noe bra der.»
Anne ser på meg med hevede øyenbryn, har knyttet hendene i fanget og krøllet tærne i gulvet under stolen hun sitter på.
«Har du snakket med lederen din om hvordan du har det?» spør jeg.
Anne siger tilbake i stolen. «Nei, det har ikke han noe med. Han skal ikke vite hvordan jeg har det. Jeg vil beskytte meg, det har jeg krav på. Dessuten har ikke sjefen noe med hva som feiler meg.»
Blikket hennes vandrer til vinduet. «Jeg trenger rett og slett å hvile meg nå. Jeg trenger å tenke på helsa, på å få komme meg helt. Dette skal få lov til å ta den tiden det trenger. Det må de bare forstå. Jobben og det som er der forverrer tilstanden min, det er det siste jeg har bruk for akkurat nå. Det har jeg sagt til legen også og hun er enig med meg. Og den forrige fysioterapeuten min anbefalte også at jeg får roet meg helt ned og unngår det stedet i en periode. Jeg skal for en gangs skyld bare tenke på meg selv.»
I løpet av den siste timen har Anne gitt meg et bilde av sin situasjon. Jeg nikker og hmm-er mens hun snakker. Jeg følger henne langt på vei. Men ikke hele veien. For mens Anne har fortalt sin historie, har jeg dannet meg mitt eget bilde av hennes oppfatning av spillereglene i arbeidslivet. Jeg har en anelse om at den ikke er helt overens med virkeligheten.
Når jeg møter Anne er mitt oppdrag å hjelpe henne til å gjenvinne god helse ved hjelp av psykomotorisk fysioterapi. Anne er en fiktiv pasient, men vi møter henne ofte i behandlingsrommet. Mange pasienter kan oppleve å ha slike negative opplevelser på jobben som hun beskriver. Forhold relatert til pasientens arbeidsplass er ofte en nærværende problemstilling. Når helsa skranter, har det nesten alltid noen konsekvenser for arbeidet. Og når Anne forteller om sitt forhold til jobben, kan det virke åpenbart at det beste er om hun får et pusterom, et avbrekk, i form av en sykmelding. Men er det så selvsagt at det er en sykmelding som er det riktige valget? Hva er egentlig min rolle som psykomotorisk fysioterapeut her i skjæringspunktet mellom jus og helse?
Min rolle defineres av Lov om helsepersonell. Hva er da rollen min opp mot Annes arbeidsplass? På hvilken måte har jeg for eksempel noe med om hun er sykmeldt eller ikke? I dette essayet vil jeg løfte fram noen av de styrende dokumentene som bestemmer over vår adferd og våre forpliktelser på jobben.
I psykomotorisk fysioterapi er målsettingen å frigjøre hemmet respirasjon og muskulære spenninger. Sammenhengen mellom bremset pust, redusert funksjon og emosjonelle spenninger vektlegges. Men psykomotorisk fysioterapi dreier seg også om å finne årsakene til spenningsmønsteret.
Vi tilbringer omtrent en fjerdedel av tida vår på arbeid. Deltakelsen i arbeidslivet er på mange måter en balansegang: på den ene siden skal vi bidra ved å utfolde våre unike personlige evner og individualitet, vår fagkunnskap og dyktighet. På den andre siden skal vi opptre i tråd med lovbestemmelser, regelverk og forskrifter. Vårt behov for frihet og selvbestemmelse møter her noen grenser. Så lenge forholdet mellom krav og yteevne er i balanse, er dette som regel uproblematisk. Vi aksepterer og overholder i stor grad rammer og begrensninger for frihet og utfoldelse. Vi innordner oss. Som kompensasjon mottar vi lønn.
I fortellingen om Anne møter vi en dame hvor forholdet til jobben ikke lenger er enkelt. Hun føler seg dårlig behandlet, og mener at flere av problemene hennes har noe med jobben å gjøre. Hun har også tatt et valg: Akkurat nå vil hun ikke være på jobb i det hele tatt. I behandlingssituasjonen hos psykomotorisk fysioterapeut kommer det fram at Anne mener at for å gjenvinne helsa må hun ha fritak fra jobben.
Psykomotorisk fysioterapi gir både pasienten og meg som tera
Gå til mediet«Har du snakket med lederen din om hvordan du har det?» spør jeg.
Anne siger tilbake i stolen. «Nei, det har ikke han noe med. Han skal ikke vite hvordan jeg har det. Jeg vil beskytte meg, det har jeg krav på. Dessuten har ikke sjefen noe med hva som feiler meg.»
Blikket hennes vandrer til vinduet. «Jeg trenger rett og slett å hvile meg nå. Jeg trenger å tenke på helsa, på å få komme meg helt. Dette skal få lov til å ta den tiden det trenger. Det må de bare forstå. Jobben og det som er der forverrer tilstanden min, det er det siste jeg har bruk for akkurat nå. Det har jeg sagt til legen også og hun er enig med meg. Og den forrige fysioterapeuten min anbefalte også at jeg får roet meg helt ned og unngår det stedet i en periode. Jeg skal for en gangs skyld bare tenke på meg selv.»
I løpet av den siste timen har Anne gitt meg et bilde av sin situasjon. Jeg nikker og hmm-er mens hun snakker. Jeg følger henne langt på vei. Men ikke hele veien. For mens Anne har fortalt sin historie, har jeg dannet meg mitt eget bilde av hennes oppfatning av spillereglene i arbeidslivet. Jeg har en anelse om at den ikke er helt overens med virkeligheten.
Når jeg møter Anne er mitt oppdrag å hjelpe henne til å gjenvinne god helse ved hjelp av psykomotorisk fysioterapi. Anne er en fiktiv pasient, men vi møter henne ofte i behandlingsrommet. Mange pasienter kan oppleve å ha slike negative opplevelser på jobben som hun beskriver. Forhold relatert til pasientens arbeidsplass er ofte en nærværende problemstilling. Når helsa skranter, har det nesten alltid noen konsekvenser for arbeidet. Og når Anne forteller om sitt forhold til jobben, kan det virke åpenbart at det beste er om hun får et pusterom, et avbrekk, i form av en sykmelding. Men er det så selvsagt at det er en sykmelding som er det riktige valget? Hva er egentlig min rolle som psykomotorisk fysioterapeut her i skjæringspunktet mellom jus og helse?
Min rolle defineres av Lov om helsepersonell. Hva er da rollen min opp mot Annes arbeidsplass? På hvilken måte har jeg for eksempel noe med om hun er sykmeldt eller ikke? I dette essayet vil jeg løfte fram noen av de styrende dokumentene som bestemmer over vår adferd og våre forpliktelser på jobben.
I psykomotorisk fysioterapi er målsettingen å frigjøre hemmet respirasjon og muskulære spenninger. Sammenhengen mellom bremset pust, redusert funksjon og emosjonelle spenninger vektlegges. Men psykomotorisk fysioterapi dreier seg også om å finne årsakene til spenningsmønsteret.
Vi tilbringer omtrent en fjerdedel av tida vår på arbeid. Deltakelsen i arbeidslivet er på mange måter en balansegang: på den ene siden skal vi bidra ved å utfolde våre unike personlige evner og individualitet, vår fagkunnskap og dyktighet. På den andre siden skal vi opptre i tråd med lovbestemmelser, regelverk og forskrifter. Vårt behov for frihet og selvbestemmelse møter her noen grenser. Så lenge forholdet mellom krav og yteevne er i balanse, er dette som regel uproblematisk. Vi aksepterer og overholder i stor grad rammer og begrensninger for frihet og utfoldelse. Vi innordner oss. Som kompensasjon mottar vi lønn.
I fortellingen om Anne møter vi en dame hvor forholdet til jobben ikke lenger er enkelt. Hun føler seg dårlig behandlet, og mener at flere av problemene hennes har noe med jobben å gjøre. Hun har også tatt et valg: Akkurat nå vil hun ikke være på jobb i det hele tatt. I behandlingssituasjonen hos psykomotorisk fysioterapeut kommer det fram at Anne mener at for å gjenvinne helsa må hun ha fritak fra jobben.
Psykomotorisk fysioterapi gir både pasienten og meg som tera
