Fysioterapeuten
12.05.2017
Da Ronny Hestvik Olsen styrtet med paraglideren, ble ryggsøylen delt i to. Nå bor han alene i huset sitt i Namsos igjen, og klarer seg selv.
RONNY er utdannet tømrer.
- Det var en fin aprildag, sola skinte, og vi sto i Spillumslia og jobbet på et nybygg. Hadde utsikt rett mot Spillumsfjellet. Jeg gledet meg til arbeidsdagen var over. Da skulle vi opp dit og fly, smiler Ronny Olsen.
Han forklarer litt om følelsen. At det er vanvittig herlig å seile høyt i det blå. Noen ganger er de så høyt som 1.000 meter. Han hadde holdt på med paragliding i tre år.
- Vi pleier alltid å sjekke flyforholdene på ei spesiell nettside, og det gjorde vi også denne dagen. Det var meldt stabilt og fint, hele kvelden.
Ronny var først ut, mens flygekompisen Øyvind forberedte seg.
- Jeg hadde kamera på hjelmen, og det surret og gikk. Jeg hylte av glede da jeg hoppet utfor kanten. Etter ei lita stund, blåste det opp, og på filmen kan man høre at jeg sa: «Oi sann! Jeg må på passe ekstra godt på i dag! »
- Jeg ventet fremdeles på Øyvind, da kastevinden kom, midt imot.
- Vinden slo ned i skjermen. Fikk den til å klappe sammen. Jeg falt 30-40 meter rett ned på fjellet. Som en stein.
Filmen viser at fallet tok sju sekunder. Han mistet bevisstheten.
- Ronny var døende da han kom inn. 1,5 liter blod ble tappet fra venstre lunge. Han hadde dårlig pust. Ryggen var brukket tvert av. Ryggsøylen var ikke bare brutt, men også sideforskjøvet, forkorta, rotert og vinklet. På røntgenbildene så vi at han hadde to ryggmargskanaler. Selve ryggmargen så ut som en S, sier Tom Tørhaug, rehabiliteringslege ved avdeling for ryggmargsskader ved St. Olavs Hospital i Trondheim, og universitetslektor ved Det medisinske fakultet, Institutt for Nevromedisin og Bevegelsesvitenskap, NTNU.
Øyvind fikk ikke med seg fallet. Ronny styrtet på den andre siden av fjellet. Men det var ei dame i nærheten, som holdt på med å skrive navnet sitt inn i ei turbok.
- Da jeg kom til meg selv, begynte jeg av en eller annen grunn å rope help, help, på engelsk. Hun hørte det, forteller Ronny.
Ambulansehelikopteret kom. De måtte ta raske beslutninger.
- Han kan umulig overleve en helikoptertur helt til St. Olavs Hospital. Vi må få han til sykehuset i Namsos, sa en av hjelperne.
- Nei, han må til St. Olavs! På universitetssykehuset kan han ha en større sjanse til å klare seg, svarte en annen.
En kjede av gode vurderinger
Tørhaug slår fast at en rekke faktorer spiller inn for at det har gått som det har gjort med Ronny.
- Det var kort transporttid til universitetssykehuset med helikopter, og han slapp mellomlanding. Et trenet traumeteam tok imot ham. Han fikk riktig billeddiagnostik
Gå til mediet- Det var en fin aprildag, sola skinte, og vi sto i Spillumslia og jobbet på et nybygg. Hadde utsikt rett mot Spillumsfjellet. Jeg gledet meg til arbeidsdagen var over. Da skulle vi opp dit og fly, smiler Ronny Olsen.
Han forklarer litt om følelsen. At det er vanvittig herlig å seile høyt i det blå. Noen ganger er de så høyt som 1.000 meter. Han hadde holdt på med paragliding i tre år.
- Vi pleier alltid å sjekke flyforholdene på ei spesiell nettside, og det gjorde vi også denne dagen. Det var meldt stabilt og fint, hele kvelden.
Ronny var først ut, mens flygekompisen Øyvind forberedte seg.
- Jeg hadde kamera på hjelmen, og det surret og gikk. Jeg hylte av glede da jeg hoppet utfor kanten. Etter ei lita stund, blåste det opp, og på filmen kan man høre at jeg sa: «Oi sann! Jeg må på passe ekstra godt på i dag! »
- Jeg ventet fremdeles på Øyvind, da kastevinden kom, midt imot.
- Vinden slo ned i skjermen. Fikk den til å klappe sammen. Jeg falt 30-40 meter rett ned på fjellet. Som en stein.
Filmen viser at fallet tok sju sekunder. Han mistet bevisstheten.
- Ronny var døende da han kom inn. 1,5 liter blod ble tappet fra venstre lunge. Han hadde dårlig pust. Ryggen var brukket tvert av. Ryggsøylen var ikke bare brutt, men også sideforskjøvet, forkorta, rotert og vinklet. På røntgenbildene så vi at han hadde to ryggmargskanaler. Selve ryggmargen så ut som en S, sier Tom Tørhaug, rehabiliteringslege ved avdeling for ryggmargsskader ved St. Olavs Hospital i Trondheim, og universitetslektor ved Det medisinske fakultet, Institutt for Nevromedisin og Bevegelsesvitenskap, NTNU.
Øyvind fikk ikke med seg fallet. Ronny styrtet på den andre siden av fjellet. Men det var ei dame i nærheten, som holdt på med å skrive navnet sitt inn i ei turbok.
- Da jeg kom til meg selv, begynte jeg av en eller annen grunn å rope help, help, på engelsk. Hun hørte det, forteller Ronny.
Ambulansehelikopteret kom. De måtte ta raske beslutninger.
- Han kan umulig overleve en helikoptertur helt til St. Olavs Hospital. Vi må få han til sykehuset i Namsos, sa en av hjelperne.
- Nei, han må til St. Olavs! På universitetssykehuset kan han ha en større sjanse til å klare seg, svarte en annen.
En kjede av gode vurderinger
Tørhaug slår fast at en rekke faktorer spiller inn for at det har gått som det har gjort med Ronny.
- Det var kort transporttid til universitetssykehuset med helikopter, og han slapp mellomlanding. Et trenet traumeteam tok imot ham. Han fikk riktig billeddiagnostik
