Fysioterapeuten
17.02.2017
Forskning i behandlingsinstitusjoner og fysioterapeuter som forskere og rekrutteringsansvarlige i forskningsprosjekter aktualiserer et viktig spørsmål: Hva er forskjellen på forskning og behandling?
Det er sannsynlig at brorparten av dagens helse- og medisinfaglige forskning finner sted i behandlingsinstitusjoner som sykehus, sykehjem og rehabiliteringssenter. Disse arenaene muliggjør en bred rekruttering av forskningsdeltakere. Problemet er bare at når forskning og behandling foregår på samme arena, har det vist seg vanskelig å skille dem fra hverandre (1-5). Her får du en innføring i hva forskjellen faktisk er, hvorfor det noen ganger kan være vanskelig å skille dem fra hverandre og, ikke minst, hvorfor det er viktig at alle som er involvert i forskning vet hva forskningsdeltakelse innebærer.
Forskning og behandling kan enklest forstås som motpoler i helse- og medisinfaglig arbeid. De representerer aktivitetstyper som i teorien er tydelig atskilte. Der forskningen handler om å skape generaliseringer fra enkeltpersoner til fremtidig nytte for andre i samme situasjon, handler behandling om å møte den enkelte pasients behov ved å bruke generelle observasjoner på enkelttilfeller (6). Litt forenklet kan vi si at forskning er drevet av hypoteser og problemstillinger og skal være til fremtidig nytte for andre, mens behandling er behovsdrevet og skal være til nytte for enkeltpasienter her og nå. Forskning og behandling har således forskjellig epistemologisk ståsted (1-3) - dette betyr at kunnskapen motiveres, erverves og anvendes på forskjellig måte. Rollen som behandlende fysioterapeut vil derfor avvike vesentlig fra rollen som forsker - selv om samme personen kan inneha begge roller.
Like aktiviteter, men med forskjellig utgangspunkt og mål
Det er særlig når forskningen finner sted i en behandlingskontekst at vanskelighetene med å skille forskning og behandling fra hverandre kan oppstå. Mest sannsynlig skjer dette fordi handlingene og utstyret som inngår i helse- og medisinfaglig forskning ofte er lik de som inngår i en behandlingskontekst (2). Dette gjelder, for eksempel, bruk av informert samtykke, blodprøvetaking, røntgenbilder og standardisert testing. Man tar blodprøver som ledd i behandling, og man tar ofte blodprøver som ledd i forskning.
For å illustrere nærmere hvordan problematikken oppstår kan vi ta utgangspunkt i en eldre kvinne som legges inn på en akutt geriatrisk avdeling etter et fall i hjemmet. Rett etter innleggelse blir hun forespurt om å delta i et forskningsprosjekt om balanse og fallrisiko av avdelingens fysioterapeut. Hun samtykker til deltakelse. Selve prosjektet innebærer testing med standardiserte tester. I praksis betyr dette at hun må gjennom to testsituasjoner; først testes hun med standardiserte balansetester som en del av avdelingens generelle helsevurdering, senere testes hun som deltaker i forskningsprosjektet. Det kan til og med være de samme testene som anvendes i begge testsituasjonene. Hva er så forskjellen mellom de to testsituasjonene?
Forskjellen er at standardiserte tester gjennomført i forskningsøyemed ik
Gå til medietForskning og behandling kan enklest forstås som motpoler i helse- og medisinfaglig arbeid. De representerer aktivitetstyper som i teorien er tydelig atskilte. Der forskningen handler om å skape generaliseringer fra enkeltpersoner til fremtidig nytte for andre i samme situasjon, handler behandling om å møte den enkelte pasients behov ved å bruke generelle observasjoner på enkelttilfeller (6). Litt forenklet kan vi si at forskning er drevet av hypoteser og problemstillinger og skal være til fremtidig nytte for andre, mens behandling er behovsdrevet og skal være til nytte for enkeltpasienter her og nå. Forskning og behandling har således forskjellig epistemologisk ståsted (1-3) - dette betyr at kunnskapen motiveres, erverves og anvendes på forskjellig måte. Rollen som behandlende fysioterapeut vil derfor avvike vesentlig fra rollen som forsker - selv om samme personen kan inneha begge roller.
Like aktiviteter, men med forskjellig utgangspunkt og mål
Det er særlig når forskningen finner sted i en behandlingskontekst at vanskelighetene med å skille forskning og behandling fra hverandre kan oppstå. Mest sannsynlig skjer dette fordi handlingene og utstyret som inngår i helse- og medisinfaglig forskning ofte er lik de som inngår i en behandlingskontekst (2). Dette gjelder, for eksempel, bruk av informert samtykke, blodprøvetaking, røntgenbilder og standardisert testing. Man tar blodprøver som ledd i behandling, og man tar ofte blodprøver som ledd i forskning.
For å illustrere nærmere hvordan problematikken oppstår kan vi ta utgangspunkt i en eldre kvinne som legges inn på en akutt geriatrisk avdeling etter et fall i hjemmet. Rett etter innleggelse blir hun forespurt om å delta i et forskningsprosjekt om balanse og fallrisiko av avdelingens fysioterapeut. Hun samtykker til deltakelse. Selve prosjektet innebærer testing med standardiserte tester. I praksis betyr dette at hun må gjennom to testsituasjoner; først testes hun med standardiserte balansetester som en del av avdelingens generelle helsevurdering, senere testes hun som deltaker i forskningsprosjektet. Det kan til og med være de samme testene som anvendes i begge testsituasjonene. Hva er så forskjellen mellom de to testsituasjonene?
Forskjellen er at standardiserte tester gjennomført i forskningsøyemed ik
