Fagpressenytt

DET FINNES I DAG over hundre ulike merkeordninger vi som forbrukere møter, og mer eller mindre bevisst forholder oss til, når vi er i butikken og handler. Det er merkeordninger for nær sagt alle produkter - enten det gjelder helse, etikk eller miljø. Noen av merkeordningene, slik som Demeter og Ø-merket, er hjemlet i norsk lov, andre, slik som Svanemerket, står det offentlige bak. Mens andre merkeordninger igjen er bransjens egne, slik som COOP Änglamark og Jacobs utvalgte. Noen merkeordninger er gode og informative, mens andre kanskje er mer egnet til å forvirre.
Og selv om mye har skjedd de siste tiårene, er merkeordninger slettes ikke noe nytt. Ta ordet øremerking, for eksempel, som har blitt benyttet til å merke rein i uminnelige tider - det er en form for matmerking - liksom tradisjonelle smørformer og osteformer. Også inuittenes harpunspisser laget merker som hjalp dem å identifisere hvem det var som hadde fanget dyret.

ALLEREDE I 1884, for snart 150 år siden, så den nyopprettede norske meieriforening behovet for å kvalitetsmerke meieriprodukter. I begynnelsen gjaldt dette spesielt for premiering på regionale og nasjonale meieriutstillinger. Men etter hvert som det kom mange klager på dårlig kvalitet og høy pris på melk og smør, oppstod behovet for en egen merkeordning. Resultatet ble kløvermerket, som fremdeles benyttes av meierisamvirket Tine i markedsføringen av sine produkter. I professor Kristoffer Størens lærebok i meieriteknologi fra 1938 står det beskrevet hvordan kløvermerket smør skulle være «... av god kvalitet, være fremstillet av fløte pasteurisert til minst 80 °C, ikke inneholde mere enn 16 % vann, ikke være farvet med syntetiske stoffer og for øvrig ikke inneholde andre tilsetninger enn koks