NNN-arbeideren
19.10.2023
Velferdsstaten trenger ikke flere filosofer og samfunnsøkonomer. Den trenger sykepleiere og håndverkere. Nå vil den danske regjeringen reformere fram flere never i det danske arbeidslivet. Men fagbevegelsen mener regjeringens store iver får det til å knirke i hele den danske samfunnsmodellen.
DANMARK: «Vi drar fra borgen med sekk og med spann, både Mette, og Løkke og Ellemann» synger en liten gjeng fagorganiserte en kjølig vinterdag tidligere i år. Melodien er kjent, med Thorbjørn Egners Røvervisa. Men røverne Kasper, Jesper og Jonathan har blitt til de tre danske partilederne Mette Frederiksen, Lars Løkke Rasmussen og Jakob Ellemann-Jensen.
Demonstrasjonen foran Christiansborg 24. januar (bedre kjent som «Borgen», både i tv-serien og ellers i dansk dagligtale) var bare en liten forsmak på det som kom. 5. februar gjentok en langt større samling av dansk fagbevegelse budskapet, da nesten 50.000 demonstrerte for å bevare fridagen.
Vel, slik gikk det ikke. Demonstrasjoner og en underskriftskampanje med 475.000 underskrifter til tross. For den danske regjeringen er knallhard: Det danske folket må jobbe mer. Ellers faller det danske velferdssamfunnet sammen. Og røvinga av Den Store Bededagen var bare begynnelsen, første del av en flertrinns-rakett for å endre både utdanningssystemet og arbeidslivet i Danmark på bare noen få år.
LILLA TIDER
Før vi fortsetter på hodet-og-hånden-debatten tar vi oss tid til å trekke pusten for en kort politisk oppsummering. Vi spoler tida et lite år tilbake, til det som ble et historisk valg i Danmark. I november i fjor valgte nemlig det danske arbeiderpartiet Socialdemokratiet å gå til høyresiden for å danne en flertallsregjering med de to partiene Venstre og Moderaterne. Oversatt til norsk kunne vi sammenlignet det med at Arbeiderpartiet hadde teamet opp med Høyre og kanskje Venstre her hjemme.
Dette var historisk av to grunner: For det første har en slik «lillaregjering» (rødt+blått=lilla) med Socialdemokratiet skjedd kun én gang tidligere, for 45 år siden. Og, det er 30 år siden sist det i det hele tatt var flertallsregjering i Danmark.
Mette Frederiksen, statsminister og partileder i Socialdemokratiet, overrasket mange da hun gikk til valg på at hun ønsket nettopp en regjering som samarbeider over de politiske skillelinjene. Frederiksen og Socialdemokratiet satt ale-ne i regjering før valget, men styrte med et politisk flertall takket være flere støttepartier på venstresiden.
Overgangen til det nye politiske landskapet var også av den historiske sorten. For litt satt på spissen: Under korona-pandemien besluttet Frederiksen å avlive samtlige oppdrettsmink i Danmark i frykt for en ny variant av viruset. Det utviklet seg til en så stor politisk skandale at det ble skrevet ut nyvalg. Frederiksen red av stormen og reddet statsministerposten - men valgte altså en lilla flertallsregjering med sine politiske hovedmotstandere.
Okay, pust ut - du har herved oppnådd grønt belte i dansk samtidspolitikk.
MÅ ØKE «ARBEJDSUDBUDET» «Tyveriet» av Den Store Bededagen var altså bare begynnelsen. Med politisk flertall lanserte Frederiksen i desember en hel rekke tiltak for å «redde» den danske velferdsstaten. Da de deklarerte sitt regjeringsgrunnlag, titulert «Ansvar for Danmark», brukte regjeringen nemlig i stor grad kriseretorikk: Landet må raskt gjennom en grønn omstilling. Krigen i Ukraina og oppbygging av det hjemlige forsvaret krever finansiering. Og eldrebølgen vokser seg høyere for hvert år.
Lillaregjeringen fikk tidlig et favorittuttrykk: Nemlig å «øke arbejdsudbudet». På norsk bruker vi gjerne arbeidsstyrken. Det er summen av alle sysselsatte og alle arbeidsledige som er tilgjengelige for arbeid.
Det er denne summen den danske regjeringen vil øke. Fort. Den store bededagen var en lavthengende frukt som ifølge regnemaskineriet til regjeringen gir over tre milliarder kroner i statskassen..
- Dette er språk de bare bruker i Finansdepartementet. Ja, vi har noen utfordringer i dansk arbeidsliv, men vi står ikke så med ryggen mot veggen som regjeringen på
Les opprinnelig artikkelDemonstrasjonen foran Christiansborg 24. januar (bedre kjent som «Borgen», både i tv-serien og ellers i dansk dagligtale) var bare en liten forsmak på det som kom. 5. februar gjentok en langt større samling av dansk fagbevegelse budskapet, da nesten 50.000 demonstrerte for å bevare fridagen.
Vel, slik gikk det ikke. Demonstrasjoner og en underskriftskampanje med 475.000 underskrifter til tross. For den danske regjeringen er knallhard: Det danske folket må jobbe mer. Ellers faller det danske velferdssamfunnet sammen. Og røvinga av Den Store Bededagen var bare begynnelsen, første del av en flertrinns-rakett for å endre både utdanningssystemet og arbeidslivet i Danmark på bare noen få år.
LILLA TIDER
Før vi fortsetter på hodet-og-hånden-debatten tar vi oss tid til å trekke pusten for en kort politisk oppsummering. Vi spoler tida et lite år tilbake, til det som ble et historisk valg i Danmark. I november i fjor valgte nemlig det danske arbeiderpartiet Socialdemokratiet å gå til høyresiden for å danne en flertallsregjering med de to partiene Venstre og Moderaterne. Oversatt til norsk kunne vi sammenlignet det med at Arbeiderpartiet hadde teamet opp med Høyre og kanskje Venstre her hjemme.
Dette var historisk av to grunner: For det første har en slik «lillaregjering» (rødt+blått=lilla) med Socialdemokratiet skjedd kun én gang tidligere, for 45 år siden. Og, det er 30 år siden sist det i det hele tatt var flertallsregjering i Danmark.
Mette Frederiksen, statsminister og partileder i Socialdemokratiet, overrasket mange da hun gikk til valg på at hun ønsket nettopp en regjering som samarbeider over de politiske skillelinjene. Frederiksen og Socialdemokratiet satt ale-ne i regjering før valget, men styrte med et politisk flertall takket være flere støttepartier på venstresiden.
Overgangen til det nye politiske landskapet var også av den historiske sorten. For litt satt på spissen: Under korona-pandemien besluttet Frederiksen å avlive samtlige oppdrettsmink i Danmark i frykt for en ny variant av viruset. Det utviklet seg til en så stor politisk skandale at det ble skrevet ut nyvalg. Frederiksen red av stormen og reddet statsministerposten - men valgte altså en lilla flertallsregjering med sine politiske hovedmotstandere.
Okay, pust ut - du har herved oppnådd grønt belte i dansk samtidspolitikk.
MÅ ØKE «ARBEJDSUDBUDET» «Tyveriet» av Den Store Bededagen var altså bare begynnelsen. Med politisk flertall lanserte Frederiksen i desember en hel rekke tiltak for å «redde» den danske velferdsstaten. Da de deklarerte sitt regjeringsgrunnlag, titulert «Ansvar for Danmark», brukte regjeringen nemlig i stor grad kriseretorikk: Landet må raskt gjennom en grønn omstilling. Krigen i Ukraina og oppbygging av det hjemlige forsvaret krever finansiering. Og eldrebølgen vokser seg høyere for hvert år.
Lillaregjeringen fikk tidlig et favorittuttrykk: Nemlig å «øke arbejdsudbudet». På norsk bruker vi gjerne arbeidsstyrken. Det er summen av alle sysselsatte og alle arbeidsledige som er tilgjengelige for arbeid.
Det er denne summen den danske regjeringen vil øke. Fort. Den store bededagen var en lavthengende frukt som ifølge regnemaskineriet til regjeringen gir over tre milliarder kroner i statskassen..
- Dette er språk de bare bruker i Finansdepartementet. Ja, vi har noen utfordringer i dansk arbeidsliv, men vi står ikke så med ryggen mot veggen som regjeringen på
