Fagpressenytt

Som tannlege opplevde jeg en gang en mor som ringte vår klinikk for å bestille time til sin sønn hos en norsk tannlege. Min nordnorske sekretær responderte krasst med du får time hos han Khan før hun slang på røret, etterfulgt et par saftige nordnorske uttrykk mumlende til seg selv. Da moren og barnet kom til meg, tok jeg imot disse på vanlig måte. Jeg informerte dem grundig om trinnene og målet før og under behandlingen. På vei ut hadde den fornøyde moren, noe sentimentalt og unnskyldende, et behov for å forklare hennes oppførsel på telefonen. Hennes hensikt var ikke å fornærme noen, men det hele dreide seg om en sønn som hadde hatt flere ubehagelige behandlingsseanser, og hvor hun nå var redd for at manglende kommunikasjon og språk føre til behandlingsangst.

Når jeg forteller denne historien er det noen som raskt stempler mammaen som en med fremmedfiendtlighet eller til og med som rasist. Andre undrer seg over om også de kunne ha tenkt tanken om de var i samme situasjon med deres 6-åring. Språk og kommunikasjon er tross alt det pasienter har