«Denne syklonen har etterlatt seg de verste spor av død og ødeleggelse i manns minne her i landet. Sent på kvelden torsdag 14. mars kom syklonen Idai og massakrerte Sofala-provinsen. Siden har vi vært uten strøm, telefonkommunikasjon, drivstoff, mat og drikkevann», skrev Fabrizio Gragliafra den lokale organisasjonen Moçambicana Esmabama på Facebook i går.
Innlegget deles nå av mange mosambikere.
Graglia er en av få som har klart å komme seg ut av byen Beira og den hardt rammede Sofala-provinsen, der folk i flere dager har vært uten kontakt med omverdenen.
«Taket på Beira sentralsykehus raste sammen. Fem nyfødte på barselposten døde momentant. Og mer enn hundre pasienter på sykehuset døde på grunn av strømbrudd og andre ødeleggelser på medisinsk utstyr», skriver Gaglia og fortsetter å peke på de enorme utfordringene i byen som er nær totalt oversvømmet:
«Det er ingen lys om natten, trærne blokkerer gatene, aller veier og broer ut fra Beira er ødelagt, ingen butikk eller markedet er i drift».
Ingen hjelp
- Jeg brukte lang tid på å bygge huset mitt. Murstein for murstein. Vi flyttet inn i det nye huset for bare få dager siden - kona mi, vår lille datter og jeg. Nå er det ingenting igjen. Vannmassene har tatt med seg og ødelagt alt, forteller Trevor Gravata på mobiltelefon fra Sussundenga, et distrikt som også er hardt rammet - men fortsatt med mobildekning.
Gravata jobber til vanlig på en lokal radiostasjon, Radio Comunitaria de Sussundenga. Bygget står fremdeles, men de har ingen elektrisitet. Mange av de som har mistet hjemmene sine har søkt tilflukt ved radiostasjonen eller i lokalene til en skole i nærheten, forteller han.
- Hele nabolaget jeg bodde i er ødelagt. Vi er mange hundre som har søkt tilflukt på denne skolen, og i distriktet vårt er flere tusen hjemløse. Mange var inne i husene sine da syklonen traff. Jeg kjenner mange som ikke overlevde, sier lokalradio-journalisten til Bistandsaktuelt.
På forsidebildet hans på Facebook kan man fortsatt se en smilende og lykkelig far og datter. Men nå føler han seg bare hjelpeløs. Han beskriver en «tristesa total».
- Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg dette. Vi vet ikke hvor vi skal begynne, hva vi skal gjøre. Vi mangler mat o
