Arbeidsorganisering og arbeidsplassdemokrati har vært avgjørende for norske oljearbeidsplasser, men overses i utviklingsdebatten. At å «jobbe i oljå» er et privilegium er bare delvis og stadig mindre sant her hjemme, og enda mer ute. Å sikre gode arbeidsvilkår krever sterke fagforeninger.
Tidlig offshorearbeid i Nordsjøen blir beskrevet som cowboy-tilstander, der «det var akseptert at det var litt svinn. Svært mange boredekksarbeidere på denne tiden manglet en finger eller to», ifølge Lars Andreas Myhre som var leder for oljearbeiderforbundet Nopef fra 1977 til 2000. Arbeid på plattformene, var ensomt og farlig. Fra 1965 til 1978 døde 82 arbeidere offshore. 123 døde under Alexander Kielland-ulykken i 1980. I dag er norske offshorearbeiderne lønnsledende og har den beste sikkerheten i bransjen, ikke minst fordi norske oljearbeidere trolig er verdens best organiserte.
De har avtaler og innflytelse. «Norske arbeidere vant kampen mot oljeselskapene,» sa Myhre på et møte om de avgjørende politiske debattene i norsk oljehistorie nylig.
Oljeselskap over hele verden organiserer seg bort fra ansvar ved å utkontraktere til underleverandører og bemanningsbyrå. Også i Norge er sikkerhet, partssamarbeid og arbeidsvilkår under press. I enkelte bedrifter er tillitsvalgte redde for å fremme for høye krav, av frykt for jobbene sine. Så sent som i 2018 bekreftet arbeidsministeren at arbeidsmiljøloven skal gjelde for skip som opererer på norsk sokkel. Fagbevegelsen har t
