Et opphold på barnehjem i Ghana eller et møte med barnearbeidere på klesfabrikk i Bangladesh skaper tilsynelatende aha-opplevelser som gjør at folk plutselig tar et brutalt oppgjør med vestlig livsstil. De kommer hoderystende hjem i sjokk etter å ha innsett at Afrika ikke bare er en eksotisk myte, men faktisk eksisterer som et helt reelt og komplekst kontinent. Vel tilbake på norsk jord vifter de med den berømmelige pekefingeren sin og prediker at andre må våkne opp fra sitt eurosentriske ekkokammer.
Jepp, jeg innser at dette er problematisk. Desto verre at jeg har blitt en av dem.
Etter to og et halvt år i Sør-Afrika føler jeg at hjertet mitt har blitt sprengt i tusen biter, at illusjonene mine har dødd en etter en, at min oppfatning av rett og galt og opp og ned og sant og usant, for alltid er forandret. Og jeg skulle så gjerne formidlet alt sammen. Men det er som om opplevelsene sitter fast under huden min, det finnes ikke ord. Det blir bare platt.
Dessuten har jeg kommet tilbake til et Norge som virker annerledes. For det er ikke bare jeg som har forandret meg, men også oppfatningen min av mitt eget land. Det har oppstått en kløft. Det som ga mening før, det som var selvfølgelig, hjemlig, sant og riktig, er ikke helt det lenger.
Den uutholdelige byrden ved å ha vunnet gullbilletten
Norsk ungdom er deprimerte og stresset og hater kroppene sine, og det blir laget tv-programmer om det. Folk trener mer og er tykkere enn noensinne, og blir deprimerte av begge deler. De depper over at livet ikke ble slik de hadde sett for seg; det blei ikke hvitt stakittgjerde - men en overpriset toroms utenfor R
