Mens jeg skriver har jeg ikke lov å grine, bli for følelsesmessig eller lyrisk, drømme meg bort eller gi opp og se på krimserier i stedet.
Essayet skal definitivt ikke inkludere blinde sidespor som omhandler: Spørsmål om Guds eksistens, Odd Nordstoga, patetiske forsøk på å anmelde "X-men"-serien, blonde bartendere ved navn Bettina, ekteskapsrådgivning, svarte statister, trusler om vold (med eller uten balltre), mesterdetektiven Hercules Poirot eller Voldemort.
Da setter vi i gang.
Kan det kalles et delt traume...?
Marta betyr perle. En vakker og verdifull skatt, skapt av smuss som lenge ligger og irriterer inne i et skjell, år etter år etter år, til det tilslutt blir til en perle.
Det der var ikke sant i det hele tatt, Marta er hebraisk og betyr husets frue, drita kjedelig, men perleversjonen ble fortalt meg av en i en lang rekke varmhjertede sosialarbeidere, en som insisterte på å velsigne meg en gang. På samme måtte er folk glad i å fortelle Third Culture Kids hvem og hva de er.
La oss begynne der. Marta betyr ikke perle og TCKs betyr ikke "kul hemmelig klubb av folk som reiser mye". Men det er noen likhetstrekk ved TCKs som jeg vil utforske. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det delt traume.
Sosialarbeideren het Marte, krigeren. Hun truet meg til å bli med i en kirke, det var lite jeg kunne gjøre ved det. Lysshowet var on-point og folk sang og sto med hendene i været, det var faktisk kjempegøy.
Der traff jeg en mann som var misjonærbarn, oppvokst i Fillipinene. - Jeg er diplo-brat!, skrek jeg til han over støyen. Barn av diplomat. Brat. Diplo-brat.
Jeg så ham dypt inn i øynene for å se om det var noe å hente. Joda, det var noe der. Vi ble enige om en sak: vi følte oss begge mest hjemme blant andre folk som ikke følte seg hjemme. Han fortalte om hvordan han hadde oppsøkt og sporenstreks blitt kastet på dør av innvandrer-gjenger, enda han var hvit og norsk, da han først hadde flyttet tilbake til Norge som atten-åring. Halla gutta, okay ka ba?
Jeg fortalte om hvordan jeg bare hengte med gatefolk og uteliggere da jeg gikk på Oxford, som jeg har skrevet om andre steder. Jeg tror vi var innpå noe der. Andre mennesker som heller ikke føler seg hjemme i samfunnet. Eller rus, rus funker også. Med rus forsvinner man helt, blir kvitt kriblingen og kvitt seg selv, fordufter opp i ingen ting. Da er det ikke så farlig at du ikke føler deg hjemme noe sted.
Men rus er bare dumt, selvfølgelig, et dumt symptom, ikke heng deg opp i det, glem det, jeg har folk for det, de er flinke, de viser meg statistikker og river ting ut av hendene på meg og holder om meg og elsker meg til døde, jeg er heldig, velsignet til og med. Ikke heng deg opp i det. For det jeg vil kvinne meg opp til å ta tak i her er det som ligger igjen etterpå. Den nakne, skjelvende lille kroppen.
Et ensomt romvesen som lengter hjem?
Av og til tenker jeg at jeg er peilet inn på en helt annen klokke, en he
