Ikke bare var hun strålende fornøyd, men alle, både motstandersupportere og egne supportere, syntes dette var fantastisk festlig.
Da hun skulle fortelle om det i ettertid, går det som følger: «Jeg scoret!!! Og alle jublet - og jeg jublet mest av alle!!!»
Nettopp - hvorfor skal vi være så forsiktig med å juble over egne prestasjoner? Ekte glede er jo smittsomt.
Kanskje er ikke din prestasjon på nivå med din kollega, venn eller lagkamerat - men så lenge du har gjort en god jobb, tatt et skritt i riktig retning - så må du ha lov til å juble! Også over deg selv!
Vi vil alltid finne noen som er bedre enn oss i det meste, men hva er en seier for deg? Tenk litt over det. Vi jobber og jobber - ser alt som er feil, har lett for å fokusere på det som går trått, det man sliter med, budsjettet jeg ikke nådde, kunden som bare var mellomfornøyd, leveransen jeg ikke klarte, og så videre.
Men når jeg stopper og tenker meg litt om, så har jeg faktisk gjort en del jeg kan være stolt over også. Hva med oppdraget jeg faktisk fikk, tilbakemeldingen fra en strålende fornøyd kandidat, skryt fra en kollega eller at jeg faktisk gjennomførte treningsøkten jeg hadde planlagt.
Jeg regner med at det ikke er bare jeg om har det slik - det er mye lettere å la tankene surre rundt det som er «problemer», eller utfordringer - og så drukner det som er verdt å juble for, i problemfokuset.
Men nå skal jeg bli mye flinkere (prøve i alle fall) til å danse over banen (eller nedover korridoren) og juble litt mer over egne prestasjoner!
Kilde: Dynamic People, Ukeslutt
