Magma
22.08.2017
«Alle» synes å være enig i følgende: Hvis vi skal leve av noe etter oljen, er det kompetanse.
Kompetanse er det som skal til for at vi skal kunne produsere varer og tjenester i et marked der verdi er viktigere enn kostnader, og dermed fortsatt kunne være konkurransedyktige selv om vi har et høyt lønnsnivå. Alternativet er å konkurrere på lavere lønninger og billig arbeidskraft, og senke velferden - noe de færreste ønsker.
Det synes å være bred politisk enighet om at vi trenger høy og relevant kompetanse for å møte fremtidens krav og kunne omstille oss. «Behovet for utvikling av kompetanse er viktig uavhengig av utdanningsnivå og arbeidstilknytning» heter det Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021, som springer ut fra de fleste parter i næringslivet, samt regjeringen.
Men vi skal være klar over at Norge ikke er de eneste som satser på kompetanse. Kina har over ni millioner utdannede fra kinesiske universiteter. India har 14 millioner kandidater på universitets- og høyskolenivå, og India har samtidig seks elite-universiteter med noen de tøffeste opptakskrav i verden; så de har både bredde og spissing (kilde: McKinsey). Vi tenker kanskje at disse uteksaminerte ikke holder mål i internasjonal konkurranse. Men McKinsey anslår at 25 prosent av de indiske kandidatene, og ti prosent av de kinesiske vil være i stand i stand til å innta en plass i et internasjonalt selskap direkte etter eksamen. Hvert år blir nesten 750 000 akademikere uteksaminert fra universiteter og høyskoler i India; det blir 190 000 i internasjonal konkurranse hvert år mot våre 45 000 totalt uteksaminerte fra universiteter og høyskoler Norge.
Kompetanse er ferskvare. Fornyes den ikke, blir man raskt lite relevant og sakker akterut: «Hvis du tror deg ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig». Da er kontinuerlig etter- og videreutdanning viktig, og livslang læring en nødvendig forutsetning for at Norge som nasjon skal henge med.
Med digitalisering, robotisering i global konkurranse, og en oljeindustri som samtidig skalerer ned, blir omstilling, omskolering og kompetanseheving enda viktigere enn før.
Også behov for etter- og videreutdanning, livslang læring og støtte til omskolering synes det å være det bred politisk enighet om:
«Norsk arbeidsliv er i rask endring. Dette stiller krav til tilegning av ny kunnskap og økt kompetanse blant arbeidstakere. Ikke minst gjelder dette voksne arbeidstakere, og voksnes læring er et av regjeringen Solbergs satsingsområder» (Regjeringen.no, 2015) «Vi trenger å omstille oss i en tid der det er vanskelig å skaffe nye jobber» Erna Solberg «Bedriftenes rammevilkår skal gjøre Norge til en digital vinner» Erna Solberg «Vi må sørge for livslang læring, og at utdanningen holder tritt med teknologien» Jonas Gahr Støre «Vi trenger en kompetansereform for livslang læring» Jonas Gahr Støre «Den teknologiske utviklingen stiller, og kommer til å stille, mye strengere krav til kompetanse blant norske arbeidstakere'»Kristin Skogen Lund
HVORFOR HAR VI DA SÅ DÅRLIGE INCENTIVER FOR ETTER- OG VIDEREUTDANNING?
Når kompetansepåfyll, etter- og videreutdanning og omskolering er så viktig, bør en forvente tilsvarende gode incentivordninger som stimulerer til videre- og etterutdanning.
Vi har noen av verdens beste incentiv og støtteordninger for grunnutdanning; gratis universitets- og høyskoleutdanning, omfattende stipend- og låneordninger til studenter, og rabattordninger til studenter på transport.
Som vi nå skal gjennomgå, har vi imidlertid ikke tilsvarende rause ordninger når det gjelder etter- og videreutdanning:
Med etterutdanning menes kortere kurs som sikter mot fornyelse og ajourføring av en grunnutdanning, uten å gi formell kompetanse. Etterutdanningskurs er ikke eksamensrettet, og gir ikke studiepoeng.
Videreutdanning er programmer som gir ny formell kompetanse på universitets- og høyskolenivå; ved å bygge videre på tidligere grunnutdanning, eksempelvis en siviløkonom som tar AFA, eller ved å skaffe seg kunnskap på nye områder, for eksempel en ferdigutdannet ingeniør som tar en MBA.
Rett til utdanningspermisjon for en arbeidstaker er en viktig og bra ordning, og er hjemlet i arbeidsmiljøloven § 12-11. For at arbeidstakeren skal ha rett til utdanningspermisjon må arbeidstakeren ha vært i arbeidslivet i minst tre år, og ha
Gå til medietDet synes å være bred politisk enighet om at vi trenger høy og relevant kompetanse for å møte fremtidens krav og kunne omstille oss. «Behovet for utvikling av kompetanse er viktig uavhengig av utdanningsnivå og arbeidstilknytning» heter det Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021, som springer ut fra de fleste parter i næringslivet, samt regjeringen.
Men vi skal være klar over at Norge ikke er de eneste som satser på kompetanse. Kina har over ni millioner utdannede fra kinesiske universiteter. India har 14 millioner kandidater på universitets- og høyskolenivå, og India har samtidig seks elite-universiteter med noen de tøffeste opptakskrav i verden; så de har både bredde og spissing (kilde: McKinsey). Vi tenker kanskje at disse uteksaminerte ikke holder mål i internasjonal konkurranse. Men McKinsey anslår at 25 prosent av de indiske kandidatene, og ti prosent av de kinesiske vil være i stand i stand til å innta en plass i et internasjonalt selskap direkte etter eksamen. Hvert år blir nesten 750 000 akademikere uteksaminert fra universiteter og høyskoler i India; det blir 190 000 i internasjonal konkurranse hvert år mot våre 45 000 totalt uteksaminerte fra universiteter og høyskoler Norge.
Kompetanse er ferskvare. Fornyes den ikke, blir man raskt lite relevant og sakker akterut: «Hvis du tror deg ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig». Da er kontinuerlig etter- og videreutdanning viktig, og livslang læring en nødvendig forutsetning for at Norge som nasjon skal henge med.
Med digitalisering, robotisering i global konkurranse, og en oljeindustri som samtidig skalerer ned, blir omstilling, omskolering og kompetanseheving enda viktigere enn før.
Også behov for etter- og videreutdanning, livslang læring og støtte til omskolering synes det å være det bred politisk enighet om:
«Norsk arbeidsliv er i rask endring. Dette stiller krav til tilegning av ny kunnskap og økt kompetanse blant arbeidstakere. Ikke minst gjelder dette voksne arbeidstakere, og voksnes læring er et av regjeringen Solbergs satsingsområder» (Regjeringen.no, 2015) «Vi trenger å omstille oss i en tid der det er vanskelig å skaffe nye jobber» Erna Solberg «Bedriftenes rammevilkår skal gjøre Norge til en digital vinner» Erna Solberg «Vi må sørge for livslang læring, og at utdanningen holder tritt med teknologien» Jonas Gahr Støre «Vi trenger en kompetansereform for livslang læring» Jonas Gahr Støre «Den teknologiske utviklingen stiller, og kommer til å stille, mye strengere krav til kompetanse blant norske arbeidstakere'»Kristin Skogen Lund
HVORFOR HAR VI DA SÅ DÅRLIGE INCENTIVER FOR ETTER- OG VIDEREUTDANNING?
Når kompetansepåfyll, etter- og videreutdanning og omskolering er så viktig, bør en forvente tilsvarende gode incentivordninger som stimulerer til videre- og etterutdanning.
Vi har noen av verdens beste incentiv og støtteordninger for grunnutdanning; gratis universitets- og høyskoleutdanning, omfattende stipend- og låneordninger til studenter, og rabattordninger til studenter på transport.
Som vi nå skal gjennomgå, har vi imidlertid ikke tilsvarende rause ordninger når det gjelder etter- og videreutdanning:
Med etterutdanning menes kortere kurs som sikter mot fornyelse og ajourføring av en grunnutdanning, uten å gi formell kompetanse. Etterutdanningskurs er ikke eksamensrettet, og gir ikke studiepoeng.
Videreutdanning er programmer som gir ny formell kompetanse på universitets- og høyskolenivå; ved å bygge videre på tidligere grunnutdanning, eksempelvis en siviløkonom som tar AFA, eller ved å skaffe seg kunnskap på nye områder, for eksempel en ferdigutdannet ingeniør som tar en MBA.
Rett til utdanningspermisjon for en arbeidstaker er en viktig og bra ordning, og er hjemlet i arbeidsmiljøloven § 12-11. For at arbeidstakeren skal ha rett til utdanningspermisjon må arbeidstakeren ha vært i arbeidslivet i minst tre år, og ha
