Magma
22.08.2017
Internasjonalisering er et hyppig brukt begrep i forbindelse med utdanningsprogrammer i vår sektor. Tilsynelatende dreier begrepet internasjonalisering seg stort sett om utveksling.
Zoomer man litt inn, ser man at begrepet inneholder mer, og egentlig er en medalje med to sider:
- Internasjonalisering som kvalitetsprosess: Måten våre programmer legger til rette for studentenes ervervelse av kunnskap og ferdigheter på slik at de kan fungere optimalt i et arbeidsliv og samfunn som blir stadig mer internasjonalt. Katalysatoren her var Erasmus-programmet, som startet i 1987.
- Internasjonalisering som markedsprosess: Måten våre programmer påvirkes på gjennom å være del av en globalisert arena for utdanningsprogrammer. Katalysatoren her var Bologna-prosessen, som startet i 2002.
I denne artikkelen reflekterer jeg over hva utviklingene i begge prosesser kan bety for et siviløkonomprogram i 2025.
1. INTERNASJONALISERING SOM KVALITETSPROSESS
På Abelias utdanningskonferanse som fant sted 24. mai, holdt Wu Xiao Yun i DNV GL et foredrag om hva slags kompetanse norsk næringsliv har behov for fremover. En av de relevante ferdighetene hun nevnte, var relatert til internasjonalisering. Hun mente at å ha evnen til å jobbe internasjonalt i ulike kulturer ville være en av de sentrale ferdighetene for fremtidige arbeidstakere, og at høyere utdanningsinstitusjoner burde legge bedre til rette for «cross cultural og cross border collaborations». Når DNV GL rekrutterer nye ansatte, ser de blant annet etter «global citizens with ability to work efficiently and effectively across borders and adapt quickly to change».
Vi kan nok anta at dette behovet ikke vil bli mindre i fremtiden, og at et siviløkonomprogram i 2025 i høyeste grad bør tilrettelegge for internasjonalisering og ferdighetsmål relatert til et globalt og globalisert arbeidsmarked. Spørsmålet er hvordan.
Først litt personlig historie. Jeg begynte å jobbe med internasjonalisering og det daværende Erasmusutvekslingsprogrammet i 1990. Jeg hadde kommet tilbake fra et fireårig opphold i Nepal hvor jeg først i det siste året hadde tilgang til en personlig fasttelefon. Kontakten med hjemlandet foregikk stort sett per håndskrevne brev som tok lang tid frem og tilbake. Livet utspant seg i det landet hvor jeg bodde, uten distraksjoner. Det samme var sant for de første Erasmus-studentene. Et studieopphold i utlandet var et enestående eventyr for noen få som medførte at de kunne ta et dypdykk i den lokale kulturen. Det fantes få kurs på engelsk i ikke-engelskspråklige land, og ofte måtte studentene lære det lokale språket for å kunne delta i undervisningen. I tillegg var veldig lite tilrettelagt for utvekslingsstudentene, og de måtte stort sett finne ut av ting på egen hånd, for eksempel hvor de skulle bo.
Det er annerledes nå: Studentutveksling har blitt et masseprodukt med undervisning på engelsk over hele linjen, drevet av et veloljet maskineri av godt bemannete internasjonale kontorer, som tilrettelegger med tjenester som
Gå til mediet- Internasjonalisering som kvalitetsprosess: Måten våre programmer legger til rette for studentenes ervervelse av kunnskap og ferdigheter på slik at de kan fungere optimalt i et arbeidsliv og samfunn som blir stadig mer internasjonalt. Katalysatoren her var Erasmus-programmet, som startet i 1987.
- Internasjonalisering som markedsprosess: Måten våre programmer påvirkes på gjennom å være del av en globalisert arena for utdanningsprogrammer. Katalysatoren her var Bologna-prosessen, som startet i 2002.
I denne artikkelen reflekterer jeg over hva utviklingene i begge prosesser kan bety for et siviløkonomprogram i 2025.
1. INTERNASJONALISERING SOM KVALITETSPROSESS
På Abelias utdanningskonferanse som fant sted 24. mai, holdt Wu Xiao Yun i DNV GL et foredrag om hva slags kompetanse norsk næringsliv har behov for fremover. En av de relevante ferdighetene hun nevnte, var relatert til internasjonalisering. Hun mente at å ha evnen til å jobbe internasjonalt i ulike kulturer ville være en av de sentrale ferdighetene for fremtidige arbeidstakere, og at høyere utdanningsinstitusjoner burde legge bedre til rette for «cross cultural og cross border collaborations». Når DNV GL rekrutterer nye ansatte, ser de blant annet etter «global citizens with ability to work efficiently and effectively across borders and adapt quickly to change».
Vi kan nok anta at dette behovet ikke vil bli mindre i fremtiden, og at et siviløkonomprogram i 2025 i høyeste grad bør tilrettelegge for internasjonalisering og ferdighetsmål relatert til et globalt og globalisert arbeidsmarked. Spørsmålet er hvordan.
Først litt personlig historie. Jeg begynte å jobbe med internasjonalisering og det daværende Erasmusutvekslingsprogrammet i 1990. Jeg hadde kommet tilbake fra et fireårig opphold i Nepal hvor jeg først i det siste året hadde tilgang til en personlig fasttelefon. Kontakten med hjemlandet foregikk stort sett per håndskrevne brev som tok lang tid frem og tilbake. Livet utspant seg i det landet hvor jeg bodde, uten distraksjoner. Det samme var sant for de første Erasmus-studentene. Et studieopphold i utlandet var et enestående eventyr for noen få som medførte at de kunne ta et dypdykk i den lokale kulturen. Det fantes få kurs på engelsk i ikke-engelskspråklige land, og ofte måtte studentene lære det lokale språket for å kunne delta i undervisningen. I tillegg var veldig lite tilrettelagt for utvekslingsstudentene, og de måtte stort sett finne ut av ting på egen hånd, for eksempel hvor de skulle bo.
Det er annerledes nå: Studentutveksling har blitt et masseprodukt med undervisning på engelsk over hele linjen, drevet av et veloljet maskineri av godt bemannete internasjonale kontorer, som tilrettelegger med tjenester som
