Boka spenner over et vidt felt fra økofilosofi til psykologi. Gjennom å gripe over et såpass bredt felt, bidrar Vetlesen til å åpne vårt blikk for hvordan vårt indre bilde av oss selv, vår egen tilstedeværelse i verden, er dypt forankret i vårt samfunn og ikke minst i vår natur. Et sentralt begrep i boka er «økosorg» - et fenomen i vår tid. Denne klangbunnen åpner opp for å kunne se at vår tid trolig er den epoken som tydeligst har vist smertevegring. Likevel vil smerte alltid være et ufravikelig grunnvilkår i menneskelivet. Til like med mange av Vetlesens filosofiske bidrag gjentar han det som jeg oppfatter er hans grunnleggende utgangspunkt, at vi som mennesker er avhengige av andre. Derfor er vi sårbare i vår grunnstruktur. Av dette følger opplevelse av og erfaring med smerte som noe som ubønnhørlig hører menneskelivet til. Et liv uten smerte ville ha blitt et meningsløst liv.
Men hvordan vi forholder til smerte er høyst forskjellig. Mens noen er svært mottakelige, fortrenger andre den. Disse ulikhetene skaper muligheter for at noen kan flytte egen smerte over på andre og forvandle den i et forsøk på selv å slippe unna ubehaget. Smerte er ikke så mye følelser som det er en tilstand som kan prege hele tilværelsen, slår Vetlesen fast.
Som lesere føres
