Fagpressenytt

Kunnskapsbasert praksis (KBP) innebærer å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og ved å lytte til pasientens ønsker og behov (1). Dette betyr at man henter kunnskap fra ulike kilder og setter kunnskapen inn i en kontekst i møte med pasienten. Formålet med KBP er å styrke beslutningsgrunnlaget i klinisk praksis. Forskningsbasert kunnskap er et viktig element, men det er ikke meningen at den alene skal diktere praksis (2). KBP innebærer reflektert og systematisk bruk av flere kilder for å kunne ta velinformerte beslutninger (2).
Kunnskapsbaserte faglige retningslinjer inneholder råd og anbefalinger knyttet til forebygging, diagnostikk, behandling og/ eller oppfølging av pasient-, bruker- eller diagnosegrupper innenfor helse- og omsorgstjenestene (3). Dette kan påvirke hvilke tiltak som skal settes inn, på hvilket tidspunkt i forløpet og hvilke andre profesjoner og instanser man skal samarbeide med. Anbefalingene i en retningslinje bygger på KBP, der forskningsbasert kunnskap, pasientenes ønsker og behov samt erfaringsbasert kunnskap vurderes i forhold til ønskede og uønskede konsekvenser av foreslåtte tiltak, og sett i en kontekst av verdier, ressursbruk, prioriteringskriterier, lover og forskrifter (3). Prosedyrer er mer detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver og omhandler medisinske og helsefaglige aktiviteter eller prosesser i helsetjenesten (3).
Utfordringer
Fysioterapeuters kliniske praksis i primærhelsetjenesten innebærer kontakt med et bredt spekter av pasientgrupper i alle aldersgrupper. Fysioterapeuter forventes å holde seg oppdaterte på ny kunnskap og retningslinjer innenfor mange felt, men kunnskapen er ofte verken lett tilgjengelig eller lett omsettbar i praksis (4). Innenfor noen områder finnes det nasjonale eller internasjonale retningslinjer basert på forskningslitteratur som kan være tilgjengelig for eksempel på Helsebiblioteket (www.helsebibiliteket.no). Ofte er det imidlertid nødvendig å søke i forskningslitteraturen for å finne gode studier som har evaluert effekt av ulike tilnærminger til spesifikke problemstillinger. Det kan være utfordrende å finne tid til dette i en hektisk hverdag (5), og litteraturen kan være vanskelig tilgjengelig for fysioterapeuter i primærhelsetjenesten. Ikke minst kan det være krevende å omsette forskning til praksis.
Siden KBP innebærer både forskning og erfaring, kan et samarbeid mellom forskere og fysioterapeuter være hensiktsmessig. I tråd med dette har implementeringsstudier vist at støtte fra veiledere med forskningskompetanse er viktig for å oppnå bedre samsvar mellom retningslinjer og praksis (5). Formålet med denne artikkelen er å beskrive arbeidsprosessen og dele erfaringer fra arbeidet med retningslinjer for KBP i Trondheim kommune.

Hoveddel
Samarbeid mellom forskere og fysioterapeuter
FYSIOPRIM er et forskningsprogram for fysioterapi i primærhelsetjenesten som har fått midler fra Fysiofondet. Målet er å styrke forskning på fysioterapi i primærhelsetjenesten og legge rette for langsiktig forskning, solide forskningsmiljøer og rekruttering til klinisk forskning på fysioterapi i kommunene. Den første perioden av FYSIOPRIM pågikk fra 2010-2015, og satsningen er videreført i FYSIOPRIM 2 (2015-2020) med Universitetet i Oslo, Norges-Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) og Trondheim kommune som konsortiepartnere. Hensikten er
FIGUR 1 Strukturer for samarbeid og fagutvikling for kunnskapsbasert praksis i Trondheim. å bygge opp og videreutvikle kliniske verktøy og en database med informasjon om pasienter og behandlingsforløp, samt modeller for samhandling om forskning i primærhelsetjenesten. Med bakgrunn i sistnevnte målsetting ble det etablert strukturer for samarbeid og fagutvikling mellom kommunens ledelse, forskere og kommunalt ansatte fysioterapeuter i Trondheim (Figur 1).

Retningslinjer
Som et utgangspunkt for KBP, ønsket vi å samle den forskningsbaserte kunnskapen, som ofte ikke er så lett tilgjengelig for fysioterapeuter i en klinisk hverdag. Vi ville utarbeide et enkelt og lettfattelig arbeidsdokument som oppsummerer forskningen på utvalgte områder. Dette skiller seg fra kunnskapsbaserte retningslinjer og prosedyrer ved at vi hovedsakelig har hatt fokus på den forskningsbaserte kunnskapen. Dette innebærer blant annet at fysioterapeutene ikke slavisk skal følge retningslinjene. Retningslinjene ses på som et utgangspunkt for en faglig trygghet som skal lette beslutninger i møte med den enkelte pasient, og hvor fysioterapeuten også har med seg sin erfaring i møte med pasienten.

Bakgrunn og formål
Statistikk fra Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune viste tidligere at omkring 60% av alle henvisninger for barn og unge kom fra helsestasjonen. For mange av de henviste barna var det tilstrekkelig med kun én konsultasjon hos fysioterapeut. Fysioterapeutene begynte derfor å diskutere om alle henvisningene var like nødvendige, da mange barn kanskje ikke hadde et reelt behov for fysioterapioppfølging. Dessuten foregikk oppfølgingen noe ulikt innad i enheten. Vi anså det nødvendig å undersøke nærmere hva slags fysioterapioppfølging primærhelsetjenesten burde tilby, og kommunen ønsket også å tilstrebe likhet i tjenestetilbudet. Hyppige henvisningsårsaker fra helsestasjonen var knyttet til asymmetriske bevegelsesmønstre og ortopedi (for eksempel fotstillinger og gangmønster). På bakgrunn av dette bestemte vi oss for å utvikle og formidle retningslinjer basert på forskningskunnskap for spedbarnsasymmetri, plattfot, inntåing og tågange. Trondheim kommune hadde rutiner for oppfølging på dette området også tidligere, men gjennom FYSIOPRIM ble det arbeidet tettere med forskingsfeltet. I FYSIOPRIM 2 har