Det pågår viktige diskusjoner om hvilken kompetanse barnevernet har behov for og hvilken kunnskap den skal bygge på. I Fontene forskning 2/2009 tar Elisabeth Backe-Hansen til orde for et utvidet evidensbegrep når det kunnskapsbaserte barnevernet skal utvikles. En viktig begrunnelse for det er kompleksiteten i barnevernets arbeid. I praksis vil et kunnskapsbasert barnevern ha behov for flere forskjellige kompetanser og ulike former for kunnskap. Det vil være den enkelte barnevernsarbeider som skal gjøre kompetanse og kunnskape om til handlinger, og en måte å forstå hvordan dette skjer, er å se på det som barnevernsarbeiderens skjønnsutøvelser. I denne artikkelen2) viser jeg hva barnevernjournaler kan fortelle om slike skjønnsutøvelser og jeg vil argumentere for en styrking av barnevernarbeiderens selvstendige skjønnsutøvelse.
Sammenhengen mellom kompleks kompetanse, kunnskapssynteser og skjønn
Barnevernet er et normativt felt, og det har både hjelp og kontroll som samfunnsoppdrag (Levin 2004, Bunkholdt, Sandbæk 2008). Når barnevernsarbeideren skal bruke sin egen dømmekraft, ta avgjørelser og handle, har hun behov for en kompetanse som kombinerer teoretisk kunnskap fra blant annet psykologi og juss med erfaringsbasert kunnskap, profesjonsetikk og samfunnets normer. I dette ligger også kunnskap og erfaring med å observere, tolke og vurdere andre mennesker og situasjoner samtidig som en inngår i en relasjon med dem. Når barnevernet henter kunnskap fra flere fagdisipliner og kunnskapsformer, og handlingene som utføres er komplekse, blir både kunnskapsintegreringen og valg av kunnskapsgrunnlag og normer, en utfordring for barnevernsarbeideren.
Det er gjort mange forsøk på å forklare og forstå hvordan en skal forene teoretisk og praktisk kunnskap i profesjonell praksis, og det er ulike syn på hvilken form for kunnskap som er viktigst. Det kan være unyansert å snakke om så store kategorier som teoretisk og praktisk kunnskap, og vi skal være klar over at dette ikke er klart adskilte kunnskapsformer. Men det kan være en sammenheng mellom hvordan en forstår forholdet mellom teori og praksis og hvordan en legger opp arbeidet. Jeg skal gi noen eksempler på dette. Teoretisk kan vi beskrive hvordan teori og praksis forholder seg til hverandre i spenningsfelt (Levin 2004), og at i barnevernet må en forholde seg aktivt til begge kunnskapsformer uten at det ene kommer før det andre. En måte å legge til rette for dette på er å legge vekt på at praksisen skal være refleksiv ved at en både reflekterer i praksis og i ettertid over praksis og praksisrefleksjoner. Både barnevernets arbeid og kunnskap blir på denne måten utviklet gjennom praksis og vi snakker om den reflekterte praktiker (Schøn 1987, Nordstoga 2004). Kritisk refleksjon, som er forankret i kritisk teori, gir en mer systematisk tilnærming til refleksjon som kunnskapsutvikling i profesjonell praksis. Modellen for kritisk refleksjon gir et rammeverk som kan bidra til at teori og praksis knyttes sammen og at det utvikles ny kunnskap (Askeland 2006). Det er andre perspektiver på forholdet mellom teori og praksis vi finner i manualbaserte praksiser, som for eksempel MST og PMTO. Der tar en utgangspunkt i bestemte teoretiske forståelser og former praksis etter denne (se for eksempel Andreassen 2003, Ogden 2005).
Både teoretisk og praktisk kunnskap består av mange elementer, og det profesjonelle barnevernsarbeidet er avhengig av hvordan de forskjellige elementene integreres. En kan forstå denne kunnskapsintegreringen som noe som foregår kontinuerlig i praksis gjennom teoretiske og praktiske synteser (Grimen 2008). En slik tilnærming kan forklare hvorfor barnevernets faglige begrunnelser mange ganger kan være utilgjengelige eller lite synlige. Det er en utfordring å holde syntesene fast på en slik måte at en kan stoppe opp og analysere kunnskapsprosessene eller resultatene av disse. Mitt bidrag er at jeg benytter skjønnsbegrepet for å forstå hvordan synet på disse synteser av kunnskap påvirker barnevernets praksis. Jeg ser på skjønnsbegrepet som et mulig bindeledd i kunnskapssyntesene og ved å studere skjønnsutøvelsen kan jeg si noe om hvilke kunnskapsgrunnlag barnevernet bygger på. Dette er vesentlig når en skal videreutvikle et kunnskapsbasert barnevern.
Skjønnsutøvelsen er kompleks og jeg har derfor ønsket å studere skjønn med en åpen tilnærming uten å fastsette ett skjønnsbegrep plassert i ett teoretisk paradigme. Likevel må jeg klargjøre hvilke fenomen jeg ser etter i tekstene. En kan foreta et grovt skille mellom skjønn som kunnskap (Levin 2004) og skjønn som noe annet enn kunnskap, der en ser på skjønnet som noe utenfor kunnskapen (von der Fehr 2008). Den sistnevnte forståelsen av skjønn vil innebære en form for intuitiv praksis, der skjønn blir en måte å forholde seg til kunnskapene på. Det er noe som kommer før kunnskapen. I denne artikkelen er jeg opptatt av skjønn som kunnskap.
Undersøkelse av skjønnsutøvelse i barnevernets tekster
Når jeg ser på skjønnet som et mangesidig begrep er det interessant å nærme seg det via språket, og det gjør jeg ved å studere barnevernjournaler. I de tekstene som barnevernet selv har utformet kan jeg studere den faktiske skjønnsutøvelsen og hvilken kunnskap som ligger til grunn for denne. Disse tekstene kan fortelle om barnevernets praksis samtidig som de er en del av denne praksisen. Journaltekstene forekommer som vi skal se i en pågående prosess med andre tekster; de er intertekstuelle (Kristeva 1969, Engebretsen 2006). Vi kjenner dette igjen når det er et samspill mellom barnevernets forskjellige tekster som møtereferater (samtaler), observasjonsnotater (observasjoner) og saken til fylkesnemnda, samtidig som disse fungerer intertekstuelt med lover og retningslinjer, faglige standarder osv.
Barnevernjournalene er praksis, men også uttrykk for barnevernets makt. «Språklig makt handler om å beherske virkemidler som bidrar til å skape eller fastholde virkelighetsbilder, makt til å bringe til taushet, til å konservere eller forandre.» (Flatseth 2003:82). Det betyr ikke at språkutøveren alltid er seg fullt bevisst hvilke virkemidler som benyttes, men at vi når vi skal analysere maktens språk, må lese det kritisk. Vi må blant annet stille spørsmål ved hvilke begreper og hvilke metaforer som benyttes, hvilken mening de har for språkbrukerne og hvor de «hører hjemme» (Barthes (1957) 1999). Det er ikke gitt at skjønnsutøvelsen foreligger eksplisitt og begrunnet i barnevernets tekster (Rød 2004, Bjørnebekk 2008). Dette innebærer at jeg må undersøke tekstene i flere etapper; først analysere fram skjønnsutøvelsen i tekstene, for så i neste omgang å fortolke hvilke forståelser av skjønn eller hvilket kunnskapsgrunnlag som ligger bak og styrer skjønnsutøvelsen. En slik framgangsmåte innebærer å lese tekstene kritisk, «mot hårene». Det vil si at jeg ved å fokusere både på hvordan man skriver og hva man skriver kan få fram de implisitte meningene. På den måten fokuserer jeg på at språk er meningsskapende prosesser og at det er flerstemmig (Derrida 1969, Engebretsen 2006, 2007, Aaslestad 2007). Slik kan også makten i tekstene synliggjøres. I den kritiske lesningen har jeg benyttet analytiske begreper fra narratologien og fra generell tekst-analyse.
Metodologi og etiske spørsmål
Denne artikkelen bygger på et større arbeid der jeg studerte tekster utformet i undersøkelsesfasen i seks barnevernjournaler (Bjørnebekk 2008). Tekstene ble valgt ut av to barneverntjenester som deres egne tekster og omfatter blant annet brev, journalnotater, observasjonsnotater, tiltaksplaner, vedtak og saker til fylkesnemnda. De kunne selv bestemme om de ville velge «gode saker» eller ikke, men sakene skulle være forholdsvis nye, omhandle både hjelpetiltak og omsorgsovertakelser, begge kjønn og ulik etnisk bakgrunn. Jeg fulgte råd fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) om å benytte journaler som ansvarlige på en barneverntjeneste har anonymisert med navn, alder, geografiske kjennetegn og andre ting som kan føre til gjenkjennelse. En slik framgangsmåte gjør at aktuell barneverntjeneste har ansvaret for anonymiseringen, og det er ikke behov for å søke andre tillatelser, eller å registrere prosjektet. Det er en balansegang å benytte tekstutdrag fra menneskers liv selv om de er anonymisert. Jeg har forsøkt å unngå tekstutdrag som blottstiller menneskene, og også utdrag som gjør saksbehandlere eller familier gjenkjennelige for de som samarbeider med dem.
Det finnes ingen posisjon utenfor og ovenfor den teksten en kommenterer. Tekstene blir til i samarbeid med leseren (Barthes 1991), og opplysninger som ikke betyr noe i en strukturell lesning, kan få stor betydning, for eksempel ved at de berører leserens følelser (Barthes (1968) 2003, Aaslestad 2007). Hvem jeg er og hvordan jeg leser får betydning for analysene og fortolkningen. Jeg har mange års erfaring med barnevernet som ansatt og som samarbeidspartner fra ungdomspsykiatrien, og jeg arbeider nå med akademisk litteratur innenfor fagfeltet. Dette betyr at jeg er det som betegnes som en kompetent leser; en leser innen det samme fortolk-ningsfellesskapet som de som har skrevet journalene. Dette fører til at jeg lett leser det innforståtte i teksten og må være nøye og lese kritisk for at dette ikke skal passere eller bli selvsagt. Jeg må være oppmerksom på dette for å holde det analytiske forskerblikket og ikke det barnevernfaglige praktikerblikket.
Det har vært en styrke å benytte teori og analytiske begreper fra et annet fagfelt, litteraturteori og litteraturforskning, for å skape nødvendig distanse. Samtidig har det vært en fo
