Burde vi ikke da være opptatt av at vi vet hva vi snakker om når vi måler kvalitet gjennom karaktersystemet? At vi ikke sammenligner epler og pærer?
Intensjonen bak det norske karaktersystemet er at en gitt karakter skal bety det samme uavhengig av studiested. Slik er det ikke. En analyse utført av Senter for økonomisk forskning for Kunnskapsdepartementet konkluderte slik: «Karaktersettingspraksisen synes å variere så mye mellom institusjonene at karakternivået gir begrenset informasjon om studentenes ferdigheter.»
Det er vanskelig å unngå mistanken om at det har å gjøre med at utdanningssteder med lav kvalitet er «snille» for å beskytte omdømme og posisjon. Karaktersettingspraksisen gir nok ikke bare begrenset informasjon om studentenes ferdigheter, men også om utdanningsstedets kvalitet.
Basert på de store ulikhetene har Econa tatt til orde for nasjonale deleksamener i utvalgte basisfag i bachelorutdanningen.
Et moment som kan bidra til å gjøre karakterene lite sammenlignbare, er konting, altså anledning til å ta opp igjen eksamen for å få bedre karakter. Som leder av Econas studentutvalg, Thomas Kalvenes har påvist, varierer reglene for dette betydelig fra studiested til studiested. Noen har mye romsligere regler for konting enn andre.
Det er vanskelig å finne noen fornuftig grunn til at det skal være lettere for noen studenter enn for andre å forbedre karakterene, og Econas studentutvalg har da også foreslått at kandidaten bare skal kunne konte én gang etter en allerede bestått eksamen, hvor den beste karakteren blir stående.
Når det gjelder både karaktersetting og romslige konteregler, ser det ut til å være slik at små studieinstitusjoner er snillere enn de store.
Men et karaktersystem som «gir begrenset informasjon om studentenes ferdigheter», er urettferdig for studentene. I tillegg blir det vanskelig for arbeidsgivere å vurdere kandidater og for politikere og skolefagfolk å styre sektoren. Det bør vi gjøre noe med.