Paradoksalt nok trekker Øystese fram et uvanlig enkelttilfelle der det ikke er innført straffetiltak: En mor som takker for at hun har fått gutten sin tilbake etter at han skal ha sluttet med hasj, som følge av at politiet har fulgt ham opp uten å straffe.
Enkelttilfellet fremstiller en fornøyd mor uten at guttens synspunkter kommer frem, det overskygger alle tilfellene der det gikk dårligere på grunn av politiets metoder og alle de man aldri nådde fram til. Gutten i fremstillingen hadde ikke fått rusproblemer, men det fremstilles som om moren nesten mistet sitt barn.
Dette er drøy kost. Over 90 prosent av de som bruker cannabis, får aldri problemer. Faktisk er det slik at alkohol er langt mer avhengighetsskapende og skaper større utfordringer. Hadde det vært så enkelt som politimesteren sier, ville ikke debatten om rusforebyggende arbeid gått så varmt som den gjør og vi hadde ikke vært på vei inn i en ny rusreform.
Det er veldig fint med engasjement og det er forståelig at forandring ikke alltid fryder, men Øystese tar feil i sine spådommer og premisser.
Det er under kriminaliseringsregimet de siste 50 årene, at cannabisbruken blant unge har vokst til å bli ansett som et samfunnsproblem. For å få mest mulig profitt til minst mulig
