Foreløpig er det utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) og ulike Frp-topper som er våpendragerne i tvekampen om utviklingspolitikkens sjel. Som vanlig er det forholdet mellom norske egeninteresser og utviklingspolitikkens ideelle mål som skaper strid, og komplikasjonene oppstår i grenselandet mot norsk flyktning- og asylpolitikk.
KrF og Frp tolker en formulering i den nye regjeringsplattformen på vidt forskjellig vis:
«Regjeringen vil bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egne borgere».
Og som alltid er det KrF som forsvarer prinsippet om at det er utviklingslandenes interesser som må ha forrang på dette politikk-feltet. Mens Frp vil bruke bistanden for å presse fram samarbeidsvilje fra bistandsmottakere, med et mål om å få avviste asylsøkere returnert til sine hjemland.
Ulstein, med bakgrunn fra rødt byrådssamarbeid i Bergen, fastslår ganske utvetydig og overraskende kategorisk: Utviklingspolitikken skal «aldri brukes for å få noe tilbake. Det er ikke egeninteressene våre som skal styre når vi skal innrette den.»
"KrF styrer den posten her"
I tilfelle noen skulle være i tvil om statsrådens vilje til å la Frp få innflytelse i returavtale-saken, gnir han det attpåtil inn:
- KrF styrer den posten her, og vi skal ikke bruke bistands
