På bakkeplan er det varmt og fuktig fordi tribunen er stappfull og åskammen rett bak er pepret av nær 2 500 publikummere. Men på toppen av tårnet er det friskt, nok til at du får ståpels, en jevn bris kommer inn fra høyre. Mens du venter spilles høy musikk på et stort anlegg og en stemme i mikrofonen egger opp publikum, brølene overdøver technomusikken. Stemmen i mikrofonen sier plutselig ditt navn, det er din tur. Du tar et magadrag, tar solid løpefart, hiver deg utfor. Alle lyder dempes, blir dunkle og ubestemmelige, men du hører hjertet hamre i øret. I svevet rekker du ikke å tenke sammenhengende, bare på å forsøke å treffe vannet slik at det blir så lite vondt som mulig. Overgangen fra tørt til vått er skremmende brutal, smellet er høyere enn du forventet, som en undervannsmine. Mens du flyter under overflaten i den plutselige våte stillheten rekker inntrykkene å ta deg igjen, du kjenner etter om det gikk greit. Joda. All systems go. Når du igjen bryter overflaten blir du møtt av en vegg av applaus, musikk og et nytt publikumsbrøl, og solen varmer og du smiler fra øre til øre - og du er lettet og du rekker å tenke som Odd Børretzen synger, at noen ganger er det allright.
Rett før jul i 2015 skjedde det som ofte skjer med menn på min alder: Jeg røk akillessenen i en bedriftsfotballkamp. Etter en lang rehabilitering og med våren i anmarsj hadde et mål manifestert seg som korresponderte med en tidlig midtlivskrise: Jeg skulle fullføre
