Illustrasjon: Marius Pålerud
Jeg kjenner uro over de ungdommene i barnevernstjenesten som glipper for oss. De vi ikke klarer å etablere en samarbeidsallianse med. Studiene ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RBUP, ga meg inspirasjon til å jobbe på en annen måte.
Sara (14) er en av ungdommene som var med meg i min utforskning. Jeg ønsket å finne en annen tilnærming, for bedre å kunne etablere en samarbeidsallianse og gjøre meg mer brukbar.
Jeg opplevde Sara som lite motivert for kontakt med barnevernstjenesten. Da jeg møtte henne første gang i et oppstartmøte med mor og saksbehandler, var hun klar på at hun ikke hadde noen som helst tro på at det gikk an å prate seg ut av problemer. Dessuten hadde hun ikke problemer, men hun skulle gjerne bli kvitt barnevernet og medisiner, og hun hatet skolen. Omgivelsene så det annerledes. Hun hadde diagnosen ADHD. Listen over risikofaktorer var lang og bekymringene mange.
På Spesialistutdanningen for barn og unges psykiske helse på RBUP valgte jeg metodefordypningen på «Utviklingsrettet intersubjektiv psykoterapi med ungdom». Der legges det til grunn en forståelse av klienten som et subjekt og hvor en er opptatt av prosess framfor mål. Metoden legger også vekt på det spesielle med ungdomsfasen fra et utviklingspsykologisk perspektiv.
Jeg var nysgjerrig på om elementer fra denne metoden kunne være en innfallsport for å nå ungdommer.
For meg innebar det at jeg ville legge tiltaksplanen med dens mål og bekymringer til side når jeg skulle treffe Sara. Jeg ville i stedet ha fokus på felles utforskning og den utviklingsstøtte som ligger i det.
Min første samtale med Sara
Sara kom 45 minutter forsinket til vår første samtale. Hun forklarte hvordan hun plutselig fikk det travelt, og alt som måtte fikses før hun gikk ut døra. I det hun tok en siste kikk i speilet, oppdaget hun noe som etter hennes vurdering var nærmest katastrofalt. Øyenbrynene var ikke fikset, og det måtte løses umiddelbart. Videre fulgte en detaljert beskrivelse av stell av øyenbryn. Jeg lyttet, og ville vise min interesse ved å kommunisere verbalt og non-verbalt at jeg var oppmerksomt tilstede i samtalen. Jeg smilte, nikket på hodet, hadde øyekontakt. Kom med småord som «oj», «uff da», «akkurat», «ja det kan jeg forstå», og så videre. Jeg var bevisst på hvordan jeg inntonet meg ved å legge stemmeleiet omtrent i samme tonelag som hennes, og lot meg fascinere av vitaliteten hennes, det uttrykksfulle kroppsspråket. Hun forbannet og frydet seg med samme intensitet. Jeg rakk også å kjenne på en forundring over hvor mye som kunne sies om stell av øyenbryn og lignende gjøremål. Bak i hodet presset en tanke seg fram. Jeg måtte finne en åpning i ordstrømmen, og sette ord på hvorfor vi var sammen. På et tidspunkt jeg mente var rimelig godt timet, tok jeg sats.
«Du Sara», sa jeg. «Jeg har tenkt litt på sist gang vi møttes. Kanskje vi skulle snakke litt på om de forandringene du ønsker deg. Bli kvitt medisiner, få masete voksne ut av livet ditt og å få mer motivasjon for skole. Var det ikke så?»
«Joa,» sa Sara. Hun kikket ned, dro litt på det. «Jeg er bare sååå ikke klar for skole. Jeg er i skikkelig feriemodus ennå. Jeg kommer aldri til å klare å snu døgnrytmen i
