NNN-arbeideren
24.05.2017
Jumary Arevalo har tatt opp kampen mot den mektige tunfiskindustrien i General Santos på Filippinene. I snart fire år har tunfiskarbeidere streiket for retten til å organisere seg og for anstendige arbeidsforhold.
FISKEREN. Albin elsker havet og livet som fisker, selv om det er LIVSFARLIG.
- Om jeg vil jobbe på land? Nei, jeg elsker havet!
Albin og familien bor i denne navnløse midlertidige landsbyen, som ligger en times kjøring utenfor General Santos. Han er fisker, akkurat nå uten jobb, uten inntekt og uten mulighet til å forsørge familien.
Fengslet
Albin og flere av fiskerne i landsbyen har tidligere jobbet for Citra Mina. Tunfiskselskapet eier flere fiskebåter. Fiskerne forteller om eiere som stadig krever mer; større tunfisk og tyngre fangst. Havområdet nært General Santos og Filippinene tømmes for fisk. Kapteiner og fiskere tvinges lengre ut og i internasjonalt farvann.
- Risikoen for uvær og tyfoner er større jo lengre ut i havet vi må dra. Når været er dårlig, er jobben livsfarlig. Vi har lite sikkerhetsutstyr og det er heller ikke medisiner om bord, sier Albin.
Fiskere forteller historier om båter som synker og om liv som går tapt. De forteller om hvordan dokumentert tas fra dem før de må delta i illegalt fiske i indonesisk farvann, og om hvordan arbeidsgiveren ikke tar ansvar for dem hvis båten blir tatt i arrest.
Reddet
Da indonesisk politi tok båten i arrest senhøsten 2013, «glemte» selskapet fiskerne og tok bare ansvar for kapteinen. Flere av fiskerne hadde jobbet for Citra Mina i flere tiår.
Forholdene i fengsel var ubeskrivelige. Fiskerne forteller om forferdelige måneder i fangenskap.
Hjemme satt familiene og ventet. Uten penger til å sørge for mat og skolegang til barna. Men verst: De visste ikke om pappa levde og hva som vil skje med han.
Etter flere måneders kamp klarte den filippinske fagorganisasjonen Sentro, med internasjonal støtte, å få frigitt fangene.
Flere dør
Hjemme igjen har noen av de tidligere fengslede fiskerne fått jobb på fagbevegelsens egne fiskebåter. I dag driver Citra Mina-fagforeningen tre fiskebåter i egen regi. Et 40-talls medlemmer får mulighet til å forsørge seg og familien. Båtbyggingen er finansiert av Sentro, internasjonal fagbevegelse, den lokale katolske kirken og arbeidsmarkedsetaten.
Er og blir fisker
Albin er fisker, - og håper på den store fangsten, som kan gjøre livet litt mindre bekymringsfullt. Men han vet også at ingen eller lite fisk, betyr at han får ingen lønn eller i verste fall kommer hjem og står i gjeld til arbeidsgiveren.
Han beskriver livet om bord. Mannskapet på 20-30 menn er ute på havet i minst 20 dager, ofte i lengre perioder, avhengig av fiske og vær.
- Vi jobber stort sett hele tiden. De få timene i døgnet vi ikke jobber, så spiser og sover vi. Vi betaler selv for maten, ofte dårlig ris og fisk. I perioder drikker vi regnvann. Det er ingen seng, så vi sover sittende. Det er heller ikke noe toalett om bord, forteller Albin.
- Livet som fisker er tøft og til tider livsfarlig, men jeg elsker det, sier Albin.
FISKERKONA. Cathyren Alog drømmer om eget hus og å kunne sørge for SKOLEGANG for de to små barna.
Hun inviterer inn i rommet som familien på fire leier i et hus i «Paradise». Landsbyen som bærer det noe ironiske navnet ligger litt utenfor General Santos. Her bor 2000 små og store. De fleste har knapt så de klarer seg, men de har venner, familie og tak over hodet - så fremt at ikke uv
Les opprinnelig artikkel- Om jeg vil jobbe på land? Nei, jeg elsker havet!
Albin og familien bor i denne navnløse midlertidige landsbyen, som ligger en times kjøring utenfor General Santos. Han er fisker, akkurat nå uten jobb, uten inntekt og uten mulighet til å forsørge familien.
Fengslet
Albin og flere av fiskerne i landsbyen har tidligere jobbet for Citra Mina. Tunfiskselskapet eier flere fiskebåter. Fiskerne forteller om eiere som stadig krever mer; større tunfisk og tyngre fangst. Havområdet nært General Santos og Filippinene tømmes for fisk. Kapteiner og fiskere tvinges lengre ut og i internasjonalt farvann.
- Risikoen for uvær og tyfoner er større jo lengre ut i havet vi må dra. Når været er dårlig, er jobben livsfarlig. Vi har lite sikkerhetsutstyr og det er heller ikke medisiner om bord, sier Albin.
Fiskere forteller historier om båter som synker og om liv som går tapt. De forteller om hvordan dokumentert tas fra dem før de må delta i illegalt fiske i indonesisk farvann, og om hvordan arbeidsgiveren ikke tar ansvar for dem hvis båten blir tatt i arrest.
Reddet
Da indonesisk politi tok båten i arrest senhøsten 2013, «glemte» selskapet fiskerne og tok bare ansvar for kapteinen. Flere av fiskerne hadde jobbet for Citra Mina i flere tiår.
Forholdene i fengsel var ubeskrivelige. Fiskerne forteller om forferdelige måneder i fangenskap.
Hjemme satt familiene og ventet. Uten penger til å sørge for mat og skolegang til barna. Men verst: De visste ikke om pappa levde og hva som vil skje med han.
Etter flere måneders kamp klarte den filippinske fagorganisasjonen Sentro, med internasjonal støtte, å få frigitt fangene.
Flere dør
Hjemme igjen har noen av de tidligere fengslede fiskerne fått jobb på fagbevegelsens egne fiskebåter. I dag driver Citra Mina-fagforeningen tre fiskebåter i egen regi. Et 40-talls medlemmer får mulighet til å forsørge seg og familien. Båtbyggingen er finansiert av Sentro, internasjonal fagbevegelse, den lokale katolske kirken og arbeidsmarkedsetaten.
Er og blir fisker
Albin er fisker, - og håper på den store fangsten, som kan gjøre livet litt mindre bekymringsfullt. Men han vet også at ingen eller lite fisk, betyr at han får ingen lønn eller i verste fall kommer hjem og står i gjeld til arbeidsgiveren.
Han beskriver livet om bord. Mannskapet på 20-30 menn er ute på havet i minst 20 dager, ofte i lengre perioder, avhengig av fiske og vær.
- Vi jobber stort sett hele tiden. De få timene i døgnet vi ikke jobber, så spiser og sover vi. Vi betaler selv for maten, ofte dårlig ris og fisk. I perioder drikker vi regnvann. Det er ingen seng, så vi sover sittende. Det er heller ikke noe toalett om bord, forteller Albin.
- Livet som fisker er tøft og til tider livsfarlig, men jeg elsker det, sier Albin.
FISKERKONA. Cathyren Alog drømmer om eget hus og å kunne sørge for SKOLEGANG for de to små barna.
Hun inviterer inn i rommet som familien på fire leier i et hus i «Paradise». Landsbyen som bærer det noe ironiske navnet ligger litt utenfor General Santos. Her bor 2000 små og store. De fleste har knapt så de klarer seg, men de har venner, familie og tak over hodet - så fremt at ikke uv
