Dette er viktig. Vi er viktig! Vi er uunnværlige!
«Flinke folk koster» slik lyder ett av flere slagord fra Unio streiken i Alta. Vi skulle gjerne sett at en streik hadde vært unngått. I første trinn tok vi ut nok ergoterapeuter og fysioterapeuter til å lamme den kommunale ergo- og fysioterapitjenesten vår, i andre trinn, tilnærmet full stopp av våre tjenester. Vi kjenner på det, men slagordet henger igjen. Dette er viktig. Vi er viktig! Vi er uunnværlige!
Vi snakker sjeldent om lønn oss fysioterapeutkolleger imellom. Som oftest er det faget som driver engasjementet i våre diskusjoner, men en og annen gang dreier samtalen over i «lønnsnakket». At lønna er lav og at muligheter for lønnsøkning er få, vet vi. Vi vet også at dersom vi ønsker en høyere lønn, bør vi søke oss andre steder, bli selvstendig næringsdrivende, eller, siste utvei, forlate yrke helt.
Lavtlønnet yrke?
«Dere er klar over at dere har valgt et lavlønna yrke
Som førsteårs fysioterapeutstudent, fikk jeg en rask orientering om lønn i kommunal sektor fra en av kommunefysioterapeutene jeg fulgte i min første observasjonspraksis. «Dere er klar over at dere har valgt et lavlønna yrke» sa hun.
Jeg og min medstudent satt bak i bilen, sammen med kommunefysioterapeuten som skulle besøke et barn i en barnehage. Vi så litt usikker bort på hverandre og mumlet noe beskjedent og konvensjonelt. Tanken om lønn hadde aldri slått meg. Jeg følte meg heldig som hadde kommet inn på fysioterapistudiet, noe flere av de jeg kjente ikke gjorde. I tillegg var det først og fremst ønske om å hjelpe andre som var min fremste drivkraft; et slags kall om du vil. «Fysiokallet». Men kommentaren gjorde meg usikker, usikker på om jeg hadde valgt riktig.
Kreven
